Oppfølgingsprosessen - en vei ut av uføret? : om trygdeetatens arbeid med å følge opp personer med tidsbegrenset uførestønad

Abstract

Tidsbegrenset uførestønad ble innført 1.1.2004 for å fjerne noe av varighetsaspektet ved uføreordningen. Alle personer som mottar denne midlertidige ytelsen, skal følges opp av trygdeetaten i stønadsperioden, for å forebygge varig uførhet. (Ot.prp.nr. 102, 2001-02.). Oppfølgingsprosessen kan bestå i f.eks. samtaler og deltakelse i aktivitetsgrupper, men det skal ikke være krav om yrkesrettet tiltak. I Regjeringens forslag om samordning av Trygdeetaten og Aetat, er det overordnede målet: Flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd. Jeg stiller meg undrende til hvordan trygdeetatens arbeid med å følge opp personer med tidsbegrenset uførestønad, kan føre til at dette målet blir nådd. Jeg kartlegger de politiske og administrative føringene for hhv. tidsbegrenset uførestønad og oppfølgingsprosessen og viser hvilken betydning arbeidslinja har for utformingen av velferdspolitikken og hvordan folketrygdloven påvirker trygdeetatens saksbehandling. Trygdeetaten operer med mange mål for oppfølgingsarbeidet, som er lite konkrete og som mangler resultatindikatorer. Jeg skisserer en teoretisk begrunnet tilnærming til oppfølgingsarbeidet, som kan bidra til å belyse prosessen og underbygge trygdeetatens fokus på motivasjon, mestring, arbeidslyst og brukermedvirkning. I tillegg bruker jeg data fra Rikstrygdeverkets Brukerundersøkelse 2004, som gjelder brukernes arbeidslyst og medvirkning i oppfølgingsarbeidet. Slik jeg tolker de administrative føringer for arbeidet med å følge opp personer med tidsbegrenset uførestønad, vil målene i hovedsak være sammenfallende med dimensjonen aktiv virksomhet, framfor flere i arbeid –færre på trygd. Det gis vage føringer med hensyn til Aetats rolle i oppfølgingsarbeidet. Overgangen fra aktiv virksomhet til arbeid forutsetter en konkret inntektsmulighet for personen med uførestønad. Fokus i oppfølgingen av personer med tidsbegrenset uførestønad må være på arbeid og arbeidsmuligheter. Det er tilgangen på en konkret arbeidssituasjon med inntektsmuligheter, som er den avgjørende ressursen for å kunne nå målet om at flere personer med tidsbegrenset uførestønad kommer i arbeid – færre på trygd.