| dc.description.abstract | Sammendrag
1. Problemstillingen
Masteroppgaven i spesialpedagogikk har vært et samarbeidsprosjekt mellom to logopeder. Med bakgrunn i vår kompetanse som logopeder, ønsket vi å skrive en oppgave om språk og kommunikasjon. Her valgte vi etter hvert å sette fokuset på kommunikasjon i relasjon til personer med språkvansker. I den sammenheng understrekes betydningen av at samtalepartneren arbeider med å tilrettelegge for en situasjon som preges av respekt, gjensidighet og forståelse.
Med utgangspunkt i en førforståelse av at sykehjem i Norge rammes av nedkjæringer og budsjettkutt, hadde vi lyst til å gjennomføre vår empiriske undersøkelse blant pleiere på sykehjem. Vi ønsket å se nærmere på hvordan de kommunisere med pasienter som er rammet av afasi. Vår problemstilling ble:
* Hva kjennetegner kommunikasjonen mellom pleiere og afasirammede på sykehjem,
slik pleierne oppfatter det?
* Hvordan tilrettelegges hverdagen for økt kommunikasjon?
* I hvilke situasjoner samtaler pleierne med den afasirammede?
* I hvilken grad er kommunikasjonen preget av gjensidighet, respekt og forståelse?
* I hvilken grad benyttes støtte i kommunikasjonen, og samarbeider pleierne med en
logoped?
2. Teoretisk og empirisk bakgrunn
I første del av dette kapittelet gis det en kort beskrivelse av hva afasi er, og klassifisering av afasi. Selv om fokuset i prosjektet er kommunikasjon mellom pleiere og afasirammede, har vi likevel valgt å si noe om dette fordi ulik form for afasi vil virke inn på hvilke kommunikasjonsferdigheter man bør vektlegge når man skal snakke med en som er rammet av afasi. Dette vil igjen prege samtalesituasjonen, og videre påvirker hvordan man kan sende og motta budskap. Videre viser vi til empirisk undersøkelse som er gjort i forhold til afasi og nonverbal kommunikasjon. Her legges det vekt på det nonverbale som et substitutt for det manglede verbale språket.
Den neste teoretiske og forskningsempiriske vektleggingen vil være i forhold til hva en kan forvente av sykepleiere og hjelpepleiere i forhold til kommunikasjon overfor pasienter med språkvansker. Her belyser vi hvordan dette vektlegges i pleiernes grunnutdanning. Sundin (2001)sier at kommunikasjon er en interaksjon mellom to eller flere parter, og at kommunikasjon ikke kan ses utenfor relasjonen.
Når det gjelder hvilke ferdigheter, som en ut fra ulik teori kan forvente av sykepleierne og hjelpepleierne i forhold til pasienter med afasi, vil vi i dette kapittelet fremheve både verbale og nonverbale ferdigheter.
3. Metode
I dette prosjektet er det gjennomført en kvalitativ undersøkelse i forsøket på å finne svar på oppgavens problemstillinger. For å innhente informasjon fra sykepleiere og hjelpepleiere på sykehjem i forhold til dette temaet, valgte vi å oppsøke dem på arbeidsplassene deres og intervjue dem der. Intervjuet bar preg av å være semistrukturert, noe som innebærer større frihet i forhold til spørsmålene i intervjuguiden. Vi valgte å stille tilleggsspørsmål og/eller oppfølgingsspørsmål underveis i intervjuet. Vi synes dette var en velegnet metode for oss, motfor spørreskjema der det blir vanskeligere å få frem uklarheter. Dessuten fikk vi mulighet til å observere informantene våre under intervjusituasjonen, noe som gav oss verdifull tileggsinformasjon til oppgaven.
I dette kapittelet blir det forsøkt å gi en fyldig begrunnelse for metodevalget, utvalgskriteriene, og det blir belyst hvordan samarbeidet mellom oss har fungert, noe som kan betegnes som forskningstriangulering. Maxwells validitetstypologi er den teoretiske forankringen for å sikre gyldigheten av dette prosjektet. I koding og analyseprosessen har vi benyttet NUD*IST som arbeidsverktøy.
4. Resultater
Informantene uttrykker at kommunikasjonen de har til de afasirammede er preget av relasjonen de har til dem, og at forholdet mellom dem påvirker kommunikasjonen.
Det er også tydelig at pleierne forsøker å forstå den afasirammede, men at pleierne til tross for innsatsen ikke alltid klarer det. Pleierne fremhever i tillegg at språket og kommunikasjonsferdighetene som pasienter med afasi har, er preget av det nonverbale. Pleierne sier at de forsøker å tolke pasientens kroppsspråk for å øke forståelsen, og at de selv også forsøker å være nonverbale i kommunikasjonssituasjonen med dem.
Informantene sier også at de forsøker å ha et pasientfokus når de velger samtaleemne, men at det likevel ofte er sånn at man snakker rundt pleiesituasjonen og det man gjør da, og vær og vind. Det kommer også frem at man har mest kontakt med pasientene i rutinesituasjoner. Det kan også synes som om erfaring i arbeidet med afasirammede gir større trygghet når de skal snakke med dem.
Pleierne fremhever nytten de har av kollegasamarbeid, og de som samarbeider med logopeden er stort sett fornøyd med det. De som ikke har kontakt med logoped overhode, sier dette gjør dem usikre i forhold til hvordan de skal kommunisere med den afasirammede. Pleierne fremhever også betydningen av å samarbeide med pårørende, som et ledd i å oppnå god kommunikasjon med pasienten.
5. Avslutning
Her gis noen forslag til hva som kan gjøres annerledes for at kommunikasjonen mellom pleierne og de afasirammede muligens kan bedres.
Vi har valgt å se på muligheten for omorganisering av sykehjemmene kontra slik de er i dag.
Videre fremheves også behovet for veiledning fra en logoped, og å gi pleierne en form for undervisning eller opplæring i bruk av supported conversation for adults with aphasia (SCA) , som på norsk er oversatt til Støttet Samtale for voksne med Afasi .
Vi avslutter med å oppfordre til mer systematisk og kontinuerlig kollegaveiledning. | nor |