| dc.description.abstract | Sammendrag
Psykiske traumer som følge av krig og flukt er behørig dokumentert gjennom en rekke kriger og konflikter. Temaet er blitt aktualisert gjennom flyktninger som flykter fra krig og konflikter både i vår egen verdensdel og fra mer fjerntliggende områder og søker asyl i Norge.
I studien ”Flyktningbarn i skolen” har jeg valgt følgende problemstilling:
”Hvordan oppleves skolen for etniske familier med psykiske problemer som følge av krig, flukt og traume?”
Fokuset er rettet mot hvordan samarbeidet hjem/skole fungerer, hvordan skolen legger til rette for at barna skal bli ivaretatt som flyktninger og hva som skjer i skjæringspunktet mellom foreldrenes verdier og skolens krav om tilpasning til det norske samfunnet.
Å leve i eksil
Å leve i eksil kan både oppleves som en befrielse og som et tap. En befrielse fra vold og krig man har flyktet fra, og et tap av familie, venner og hjemland. Det kan gjøre prosessen med å ta stilling til mål og perspektiver i den nye situasjonen vanskelig. Eksilet i seg selv, der man er avskåret fra den virkelighet man kjenner, og følelsen av å ha mistet alt, kan bli en langt større psykisk belastning enn den undertrykkelse og de traumatiske opplevelser man flyktet fra.
Ulike sider ved eksilet, som identitet, tospråklighet og opplevelse av at ens menneskerettigheter er krenket, er sentrale. Videre er psykiske kriser og kriseteorier knyttet til flyktninger i eksil en del av drøftingene. Problemstillingen gjør det naturlig å drøfte
samarbeidet hjem/skole i perspektivet verdier og interesser – fellesskap og konflikt. Etniske minoriteters opplevelse av respekt for sin kultur og tradisjoner står sentralt. Ivaretakelse av barns interesser i et kulturelt perspektiv hører med her, samt ulike teorier knyttet til barn og traumer og den hjelp og støtte samfunnet og skolen kan gi til disse barna og deres familier.
Resiliens, mestring og salutogenese
Risiko- og beskyttelsesfaktorer etter traumer er en viktig del av det teoretiske tilfanget. Begrepene i overskriften betraktes som positive løsningsorienterte elementer, som er relevante i arbeidet med traumatiserte barn i skolen og i hjelpeapparatet. Barn er sårbare, og de beskyttelsesfaktorene som gjør seg gjeldende, må identifiseres. Videre blir selvbildet sett i et mestringsperspektiv, der rådgivning og empowerment står sentralt for å forløse iboende ressurser. Det salutogenetiske perspektivet hører med her.
Metodisk tilnærming
Sentralt i denne studien står mitt forskningsopplegg. Jeg har funnet kasusstudie mest hensiktsmessig for å belyse studiens problemstilling, og gjør rede for dette opplegget, samt ulike metodiske og vitenskapsteorietiske tilnærminger jeg finner det hensiktsmessig å drøfte i henhold til problemstillingen. Av etiske refleksjoner er særlig området knyttet til barn som informanter viktig. Dessuten er jeg opptatt av dialogen mellom forsker og informant innen flyktningforskning, fordi all kommunikasjon forutsetter dialog.
Analyse, presentasjon og drøfting
Siden kasusstudien har form av semistrukturerte kvalitative intervjuer, blir analysen, presentasjonen og drøftingen foretatt samlet. Materialet er analysert ved hjelp av elektronisk analyseverktøy, og kategorisert etter temaer. Kasusstudien blir et møte med en familie som uttrykker lettelse over å ha klart å flykte fra krig og vold, og takknemlighet over at de har fått komme til Norge. De avventer behandlingen av sin asylsøknad. De er forsiktige i sine vurderinger av hvordan de opplever samarbeidet med skolen, og gir stort sett bare uttrykk for positive synspunkter. De gir heller ikke uttrykk for at flukt og traumer har satt noen spor av betydning hos dem. Jeg fikk bare anledning til å snakke med far og sønnene i familien.
Avslutning
Det er ikke grunnlag for å trekke bastante konklusjoner ut fra et relativt spinkelt materiale. Men jeg har funnet grunn for noen refleksjoner knyttet til flyktningers egen vurdering av sin situasjon. De vil ikke gi inntrykk av at de har problemer knyttet til sin eksiltilværelse, verken på det personlige plan eller i forhold til samarbeidet med skolen. Jeg vurderer det derfor slik at det er behov for en stadig bevissthet knyttet til flyktningers psykososiale situasjon, og en årvåken holdning til de tilbud og den oppfølging de får. Ikke minst gjelder det PPT og BUP i forhold til barnas situasjon. Psykososialt arbeid med flyktninger er viktig i et forebyggende perspektiv. Studien viser behov for en årvåkenhet og bevissthet rundt det forhold at ikke alle flyktninger på eget initiativ er i stand til eller ønsker å snakke om sine kriser. Mitt materiale gir grunnlag for refleksjon over det klassiske spesialpedagogiske dilemmaet, nemlig at avstanden mellom det ideelle og det mulige kan være stor. Også på det området jeg har arbeidet med i denne studien er utfordringene mange før familier som har traumer etter krig og flukt, skal oppleve at skolen ivaretar deres behov på en tilfredsstillende måte. | nor |