Tidlig intervensjon med utgangspunkt i bekymringsbarn

Abstract

Problemområde/ problemstilling

De fleste som jobber med barn vil oppdage at noen av barna av en eller annen grunn kan vekke bekymring. Barn som vekker bekymring indikerer at det handler om barn som en ikke er sikker på har det godt nok eller får den støtte de har behov for, og barn som ikke utvikler seg i normalt tempo. Rye (1993) understreker at forskere på området tidlig utvikling og intervensjon i dag er enige om at vedvarende negative erfaringer som starter tidlig får negative følger for senere utvikling. Det har vist seg at for barn i risiko for skjevutvikling har igangsetting av forskjellige tiltak vært veldig gunstig (Ulvund 1992).

Barn i dag tilbringer mange timer i barnehagen, og barnehagen er defor en viktig arena til å avdekke barn i risiko. Førskolelærere har også mulighet til å raskt sette i verk tiltak som er direkte rettet til barnet. Alt dette er avhengig av om den enkelte førskolelærer er villig til å se og til å gjøre noe med det hun/ han ser (Drugli 2002).

Dette prosjektet søker å belyse hvordan førskolelærere ivaretar 2-3 åringer som vekker bekymring. Jeg har i denne sammenheng fokusert på hvilke faktorer som er utløsende for at det ringer indre bjeller, hvilke vurderinger førskolelærere gjør når de kategoriserer noe som normalt/ bekymringsfullt, om det settes inn spesielle tiltak og om førskolelærere føler at de har den nødvendige kompetansen.

Metode I dette prosjektet var det viktig å få frem førskolelærernes følelser og opplevelser. Jeg har derfor benyttet et kvalitativt semi-strukturert intervju. Jeg har intervjuet tre førskolelærere med formell førskolelærerutdanning som har arbeidet med barn mellom 2 3 år som de har følt bekymring for.

Resultater og hovedkonklusjoner Informantene i dette prosjektet viser viljen til å se barnet. Min undersøkelse viser at det å se, det smerter. Førskolelærere synes det er vanskelig å stå i dette dilemmaet alene. Noe som også oppleves vanskelig er foreldresamarbeid. Privatiseringen i vårt samfunn fører til at førskolelærere kvier seg for å gå inn på hjemmets arena. Datamaterialet sier meg at de trenger støtte i dette.

I de fleste situasjoner med bekymringsbarn har førskolelærerne satt i gang tiltak. Tiltakene de har beskrevet har omhandlet fokus på de voksnes holdninger, praktisk organisering og melding til ulike instanser. En strukturell pedagogisk tenkning bygget på utviklingspsykologiske parameter, hva er normalt og hva er avvik, er et tema som ikke er berørt i intervjuene. Når det gjelder melding til ulike instanser, har førskolelærere mange dårlige erfaringer. De synes det tar for lang tid før de får hjelp, og de synes at de får for lite hjelp. Førskolelærerne presenterer ikke instansene eksplisitt og nevner ikke lovverket. I forhold til tema som omhandler ansvar blir de vage i sine begreper. Mitt datamateriale viser at førskolelærerne trenger en handlingsplan for meldingsveier, opplæringsplaner, rutiner og samarbeid.

Det synes fremdeles å være mange utfordringer og dilemmaer knyttet til temaet ivaretakelse av bekymringsbarn i barnehagen. Flere faktorer som vil kunne være støttefunksjoner for tidlig intervensjon i barnehagen fungerer for dårlig eller savnes helt. Imidlertid synes det å ha den menneskelige faktoren i form av førskolelærere som har store ører, store øyne og stort hjerte, de ser barna og handler intensjonelt for å hjelpe barna innenfor de rammene som er.