"Det er nesten sånn at veien blir til mens vi går" : en undersøkelse om kommunikasjon og kommunikasjonsstimulering for afasirammede ved alders- og sykehjem

Abstract

Sammendrag

Tittel Det er nesten sånn at veien blir til mens vi går . En undersøkelse om kommunikasjon og kommunikasjonsstimulering for afasirammede ved alders- og sykehjem.

Bakgrunn og formål Formålet med oppgaven er å fokusere på kommunikasjonsstøtte til eldre afasirammede. Siden redusert evne til kommunikasjon kan føre til psykiske og sosiale endringer, har logopedien de senere år vært opptatt av at behandling av afasi må omfatte funksjonell kommunikasjon og livskvalitet, så vel som kognitiv behandling. Denne oppgaven har i tråd med dette en helhetlig tenkning og et tverrfaglig samarbeid som utgangspunkt. Tanken er at økt forståelse for hvordan ansatte ved alders- og sykehjem vurderer kommunikasjon og kommunikasjonsstimulering, vil kunne føre til bedre samarbeid og dermed påvirke det pedagogiske arbeidet med afasirammede brukere.

Problemstilling og forskningsspørsmål Problemstillingen for undersøkelsen er formulert som følger:

Hvordan vurderer ansatte ved alders- og sykehjem kommunikasjon og kommunikasjonsstimulering for sine afasirammede brukere?

For å få svar på problemstillingen, er det tatt utgangspunkt i disse forskningsspørsmålene: Hvilke holdninger har de ansatte til afasi, kommunikasjon og kommunikasjonsstimulering, og hva tenker de om dette? Hva kan forventes av de ansatte? Hva kan være til hjelp for de ansatte?

Afasi betraktes fra en pragmatisk synsvinkel der samspillet mellom språket og den situasjonen det brukes i, er vesentlig. Kommunikasjon er følgelig satt inn i en prosessuell kommunikasjonsmodell der verbalt språk så vel som ikke-verbalt språk, relasjoner og persepsjon påvirker samhandlingen mellom mennesker. Kommunikasjonsstimulering belyses fra en logopedisk synsvinkel. Tiltakene for å bedre kommunikasjonen er delt inn i fem kategorier: fokus på produksjon, fokus på transaksjon, fokus på interaksjon, fokus på selv-presentasjon og fokus på tilpasning.

Metode En kvalitativ forkningsmetode med semi-strukturert intervju som verktøy, er benyttet for å få større innblikk i informantenes tanker og holdninger. Seks ansatte ved tre forskjellige alders- og sykehjem med geografisk spredning og ulik størrelse på kommune/bydel, er med i undersøkelsen. Jeg har valgt en fenomenologisk - hermeneutisk tilnærming for å prøve å forstå og tolke informantene. Designet er deskriptivt.

Dataanalyse Analysen bygger på grunnprinsipper fra Grounded Theory. Datamaterialet er organisert og systematisert ved hjelp av analyseprogrammet NUD*IST. Intervjuene er kodet og deretter tolket og analysert i forhold til de kategoriene som synes viktigst for informantene. Jeg har prøvd å besvare problemstilling og forskningsspørsmål ved å se tematisk på datamaterialet.

Resultat Undersøkelsen tyder på at ansatte ved alders- og sykehjem opplever arbeidet med sterkt afasirammede som krevende. De er bevisste på at kommunikasjonen i forhold til denne brukergruppen er av vesentlig betydning. I utdanningen er imidlertid afasi og kommunikasjon med afasirammede lite vektlagt. Behovet for informasjon og opplæring på området oppstår først og fremst i møtet med brukerne. De ansatte må søke mer kunnskap når det er påkrevd. I den sammenheng kommer det fram at informantene ser på logopeden som en ressurs. Kontakten med logoped ved alders- og sykehjem synes likevel å variere.

Når det gjelder kommunikasjonsstimulering sett i forhold til logopedisk tenkning, viser det seg at informantene i sitt arbeid har fokus på transaksjonen i kommunikasjonsprosessen. De vektlegger stimulering som bedrer informasjonsflyten. Tid og ressurser ansees som viktig når det gjelder brukere med afasi, og nettopp disse faktorene har begrensninger som fører til frustrasjoner og vanskelige problemstillinger i hverdagen. Å få fram den afasirammedes kompetanse, tanker og følelser er ekstra tidkrevende. Interaksjonen i kommunikasjonsprosessen får følgelig liten prioritering. En større vektlegging på tverrfaglig samarbeid vil kunne ivareta interaksjonen samt brukernes selvpresentasjon og tilpasning bedre. I en slik sammenheng blir logopedenes utfordring å informere om og synliggjøre eget arbeid. Det ideelle er et tverrfaglig samarbeid der det kan legges vekt på å sette mål, iverksette tiltak og evaluere effekten av tiltakene.