"Uvitenhet er drivhuset hvor de forferdeligste blomster gror" : en kvalitativ intervjuundersøkelse av hvordan voksenpsykiatrien legger til rette for at barn skal kunne besøke mor eller far når denne er innlagt over tid

Abstract

Sammendrag:

Tittel: Uvitenhet er drivhuset hvor de forferdeligste blomster gror. (Saabye Christensen 2003).

Undertittel: En kvalitativ intervjuundersøkelse av hvordan voksenpsykiatrien legger til rette for at barn skal kunne besøke mor eller far når denne er innlagt over tid.

Bakgrunn for valg av tema: Tema for denne masteroppgaven er barn av psykisk syke foreldre. Denne gruppen barn som har det til felles at det er snakk om psykiske lidelser på foreldresiden, har inntil de senere år blitt oversett i voksenpsykiatrien. Det har kommet en del litteratur og blitt foretatt noe forskning på feltet i den senere tid, men på praksisfeltet har det ikke skjedd de store forandringene. Til tross for større åpenhet omkring psykiatri og psykiske lidelser har barn av psykisk syke nærmest vært usynlige når en eller begge foreldrene har mottatt behandling for en psykisk lidelse. Mitt ønske med denne masteroppgaven er å rette søkelyset på disse barn innen voksenpsykiatrien ved å se nærmere på hvordan man forholder seg ovenfor barn som besøker mor eller far på et psykiatrisk sykehus.

Hovedproblemstilling: Hvordan legger et psykiatrisk sykehus til rette for at barn skal kunne besøke mor eller far når denne er innlagt over tid?

I tillegg til hovedproblemstillingen, fant jeg det interessant å finne ut av hvordan man på avdelingene registrerer pasientenes barn. Derfor stilte jeg følgende underspørsmål:

Hvilke rutiner finnes for å registrere pasientenes barn i voksenpsykiatrien?

Metode: Metodevalget for undersøkelsen er det kvalitative forskningsintervjuet. Jeg har valgt å benytte det semistrukturerte intervju for å få innsikt i hvilke opplevelser og erfaringer informantene har omkring sykehusets tilretteleggelser for barnebesøk når innlagte pasienter har barn. Jeg har intervjuet ansatte på langtidsavdelinger ved et psykiatrisk sykehus. Utvalget har bestått av to ansatte på hver sin langtidsavdeling. Instrumentet for datainnsamling har vært en intervjuguide.

Dataanalyse: Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og deretter transkribert. Det transkriberte datamaterialet ble så bearbeidet for deretter å bli kodet og kategorisert. Jeg har valgt å tematisere med utgangspunkt i temaene i intervjuguiden og det materialet jeg satt igjen med etter transkribering og koding. Slik ble kategoriene noe forandret fra de opprinnelige som var nedtegnet i intervjuguiden da datamaterialet gav muligheter til nye kategorier. I og med jeg har stilt de samme spørsmålene til to informanter fra hver sin avdeling, har jeg hatt mulighet til en sammenligning av hvordan de to avdelingene tilrettelegger for barnebesøk.

Resultater og konklusjon: Resultatene fra undersøkelsen viser at det eksisterer en oppmerksomhet mot pasientenes barn. Informantene hevder det er viktig at barn kan få besøke mor eller far som er innlagt. Det blir tilrettelagt i form av oppmuntring til besøk, det finnes egne besøksrom som er utstyrt med tanke på barn og barna har mulighet til å komme på besøk utenom de fastlagte besøkstidene. I tillegg forsøker den ene avdelingen å ta med de eldre barna i samtale med terapeut. Samtidig har ingen av avdelingene praksis på å tilby samtale med barn verken i forkant eller i etterkant av besøk. Det eksisterer en forskjell avdelingene imellom når det gjelder rutiner for registrering av pasientenes barn. Den ene avdelingen har ikke eksplisitte spørsmål på mottaksskjema som går på pasientenes barn, og det er heller ikke rutiner for å stille spørsmål videre rundt barna utover at det blir spurt om pasientene har barn. Den andre avdelingen har tilleggsspørsmål på mottaksskjema som går direkte på barn av pasientene når pasientene har barn under 18 år.