Svaksynte elever i videregående skole - deres opplevelse av tilrettelegging

Abstract

Tittel Svaksynte elever i videregående skole - deres opplevelse av tilrettelegging

Bakgrunn Svaksynte elever i videregående skole er en liten og lavfrekvent gruppe. Elever som er svaksynte kan ofte kompensere godt for sin synshemning, og andre kan derfor tro at de er mindre synshemmede enn de egentlig er. Likevel trenger disse elevene synshjelpemidler og god tilrettelegging for å få godt utbytte av ordinær undervisning. Spørsmålet er om svaksynte elever i videregående får tilretteleggingen de har behov for?

Problemstilling Hvordan opplever svaksynte elever i videregående skole synspedagogens behovsbeskrivelse og anbefaling om tilrettelegging, og hvordan opplever de at egenopplevde behov er ivaretatt?

Metode Undersøkelsen tar utgangspunkt i kvalitativ forskningsmetode, og problemstillingen ble undersøkt med semistrukturert forskningsintervju. Det endelige utvalget besto av fire svaksynte elever uten kjente tilleggsvansker med visus lik eller dårligere enn 0,3. Intervjuene med tatt opp på lyd og senere transkribert. Analysen ble gjort ved meningsfortetning og kategorisering ved hjelp av analyseverktøyet Nvivo. Presentasjonen av analysen er gjort med utgangspunkt i Kvale og Brinkmanns tre fortolkningskontekster (2009): Selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse.

Resultater og konklusjon Undersøkelsen viste at elevene opplevde at egne behov i stor grad stemte overens med det som var beskrevet i de synspedagogiske rapportene. Noen uttrykte at de ikke lenger hadde behov for hjelpemidler. Mange av anbefalingene om tilrettelegging var fulgt opp på skolene. Tilrettelegging som i stor grad fungerte, var blant annet organisering i form av å legge undervisning til et fast klasserom, oppmerking og metodisk tilrettelegging i ordinær, teoretisk klasseromsundervisning. Belysning og praktiske og visuelle fag var i mindre grad lagt til rette for elevenes behov. Elevene opplevde stort sett å bli hørt når de uttrykte sine behov for tilrettelegging og følte seg godt ivaretatt. Enkelte beskrev imidlertid at de opplevde det som masete å måtte be flere ganger, og kunne velge å la være av den grunn. Derfor ble tilrettelegging som ikke fungerte heller ikke forbedret, fordi elevene sluttet å si fra.

Elevene uttrykte at det stort sett var egeninnsats som var kilde til gode resultater. De beskrev egne mestringsopplevelser gjennom gode resultater i idrett, i skolearbeid eller når de deltok i aktiviteter som ikke var forventet av dem som svaksynte. En informant uttrykte at for dårlig eller ingen tilrettelegging hadde påvirket skoleresultater og motivasjonen i negativ retning.

Elevenes ønske om normalisering kunne dessuten være en av hovedgrunnene til at de i enkelte situasjoner valgte å ikke benytte seg av tilrettelegging eller hjelpemidler. Elevenes tanker om hva de andre i klassen tenkte om dem så ut til å spille inn på disse valgene. De ville at tilrettelegging skulle skje diskret. De ønsket ikke å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet ved å bruke hjelpemidler. Forflytning mellom hovedklasserom og andre undervisningssteder så også ut til å være en trussel mot god tilrettelegging, fordi elevene ofte valgte å ikke ta med seg hjelpemidlene.