«Menneskets beste venn». : Soning med hund i norske fengsler.

Abstract

Tittel «Menneskets beste venn». Soning med hund i norske fengsler.

Bakgrunn og formål Hensikten med denne undersøkelsen var å se nærmere på hvilken innvirkning hundene hadde på de innsatte og hvordan soning med hund kan bidra til innsattes hverdag med tanke på en rehabiliterende virkning. Jeg ønsket å få fram de innsattes subjektive erfaringer og tanker omkring det å være fôrverter, og hva dette gjør med dem som personer. Gjennom dette ønsket jeg selv å få innsikt, kunnskap og en dypere forståelse for denne formen for sysselsetting innenfor fengsel. Siden Norge er et land som ligger litt etter når det gjelder å bruke dyr i rehabilitering av mennesker, ønsket jeg også å få fram hvilke positive innvirkninger hunder og dyr generelt kan ha på mennesker.

Problemstilling "Hvilken innvirkning har hund som sysselsettingstilbud på den innsattes livssituasjon og syn på framtiden?"

Valg av metode og teori Med tanke på at hund er lite brukt innenfor fengsel i Norge og at det ikke er gjort noen undersøkelser på dette tidligere, valgte jeg å benytte kvalitativ tilnærming med intervju og observasjon som metode i min undersøkelse. Thagaard (2009) støtter opp om dette valget. I følge henne er kvalitativ tilnærming en metode som egner seg godt i undersøkelser på områder hvor det finnes lite forskning, hvor en kan få en dypere innsikt og forståelse for informantens opplevelser (Thagaard, 2009). Utvalget bestod av seks innsatte og en sentral person bak sysselsettingen. Det ble brukt delvis strukturert intervju med intervjuguide og observasjon i etterkant. Ettersom jeg ønsket å tilnærme meg de innsattes opplevelser og erfaring av å arbeide med hund i fengsel, valgte jeg å utforske fenomenet via fenomenologisk forskningstilnærming. Analyseprosessen tar utgangspunkt i temasentrert analytisk tilnærming, der jeg går i dybden på de enkelte temaene og sammenlikner informasjonen de innsatte kom med. Postholm (2010) skriver at i en interaksjonsprosess mellom teori og data kan det usynlige hverdagslivet bli synliggjort. Forhåpentligvis har den teorien jeg på forhånd leste, vært med på å bidra til at jeg har fått fram nyttig informasjon omkring bruk av hund som sysselsettingstilbud i fengsel i Norge.

Konklusjon I tråd med det fenonologiske forskningsperspektivet har jeg forsøkt å få fram de innsattes opplevelser og erfaring av deres livsverden, der hund er hovedfokuset. Konklusjonen i min undersøkelse er i tråd med forskning gjort i land utenfor Norge, der det kommer fram at hundene er med på å bidra til at de innsatte opplever en rehabiliterende virkning med tanke på forbedring av levekår. De fleste som var med i hundegruppa på tidspunktet undersøkelsen fant sted, opplevde at levekårene deres var blitt bedre etter at de begynte å arbeide med hund. Samtlige av de som deltok i undersøkelsen min, opplevde at de var blitt i bedre form og følte seg friskere. De opplevde at de var gladere og mer avslappet, og fra de som hadde noe alvorligere problemer, kom det fram at de følte seg mindre deprimerte. Noen mente også at de følte mindre sosial angst og aggresjon.

Undersøkelsen viser at bruk av hund som sysselsettingstilbud har en positiv innvirkning på de innsatte som deltar på tilbudet. Denne formen for sysselsetting bidrar til at de innsatte opplever at det de gjør er meningsfullt både med tanke på dem selv og andre. De innsatte er opptatt med oppgaver gjennom hele dagen, og har dermed lite «dødtid» som oppleves som kjedelig for de fleste innsatte. De får oppleve det å være utenfor fengslet og møte andre mennesker, og får frihet til å gjøre dagligdagse ting. Gjennom sysselsettingen skapes en hverdag som gir betydning, og hundene er med på å gi de innsatte en positiv opplevelse i en periode som ellers kan virke nedbrytende. Med tanke på framtiden, er de innsatte usikker på hvilken betydning hundene har for livet etter soningen. Men flere av de som ikke har hund fra tidligere ønsker å få en inn i livet sitt, og gjennom dette sysselsettingstilbudet mener de at de har fått rutiner som skal til i den vanlige hverdagen. De har opplevd omsorg og et ansvar der de har fullført pliktene de har begitt seg ut på, og de har fått innsikt i et miljø de ikke hadde kontakt med tidligere, noe som kan være positivt med tanke på livet etter soningen.