"... det er mitt syn..." : Om behov for, bruk av og opplæring i synshjelpemidler på 4. til 7. trinn i grunnskolen.

Abstract

Tittel og bakgrunn for valg av tema

”… det er mitt syn…” Om behov for, bruk av og opplæring i synshjelpemidler på 4. til 7. trinn i grunnskolen.

Mange barn med synshemning har behov for synshjelpemidler, og bruker hjelpemidlene mer eller mindre aktivt i undervisningen på skolen. Synshjelpemidler skal kompensere for nedsatt syn, og bidra til selvstendighet. Ny forskning ser på barn som kompetente aktører i egne liv. Jeg ønsker å sette fokus på barns deltakelse i for eksempel avgjørelser som har med behov for synshjelpemidlene å gjøre.

Problemstilling

Formålet med studien er å undersøke læreres holdninger til elevenes behov for synshjelpemidler, hvordan opplæringen av synshjelpemidlene foregår, og i hvor stor grad elevene blir tatt med på å sette mål for opplæringen. Problemstillingene er: I hvilken grad og på hvilke måter blir elever med synsnedsettelse tatt med i avgjørelser om behov for synshjelpemidler, og i hvilken grad og på hvilke måter blir elevene tatt med i avgjørelser om hvordan opplæringen i synshjelpemidlene skal foregå?

Teoretisk referanseramme

I teoridelen definerer jeg først noen sentrale begreper. Deretter beskriver jeg konsekvenser og utfordringer en synsnedsettelse kan få, og hvordan hjelpemidler kan kompensere for utfordringene. I tillegg redegjør jeg for teori om syn på barn, elevmedvirkning og elevsamtaler, for å belyse hvorfor det er viktig å ta elevene på alvor og høre deres stemme når det gjelder avgjørelser som angår dem selv.

Metodisk tilnærming

Forskningsopplegget tar i hovedsak utgangspunkt i en empirisk-kvantitativ design i form av surveymetodikk. Oppgaven baserer seg på 42 lærere fra 11 fylker sine erfaringer. Lærerne har svart på et spørreskjema, og dataene har blitt analysert ved hjelp av et dataprogram.

En del av oppgaven tar utgangspunkt i en kvalitativ metode med et fenomenologisk perspektiv, som betyr å få fram personens opplevelse og forståelse av sin situasjon. Jeg har intervjuet fire elever som forteller om sine opplevelser knyttet til bruken av og opplæringen i synshjelpemidlene. Elevenes uttalelser blir ikke analysert, men brukt som sitater i oppgaven.

Resultater og konklusjon

Alle informantene gir uttrykk for at elevene i større eller mindre grad har behov for synshjelpemidler, men bare 45,2 % av lærerne (N=42) oppgir at elevene får delta i avgjørelser om behov for hjelpemidler. Nesten like mange mener at elevene i stor eller noen grad blir involvert i hvilke typer synshjelpemidler de har behov for. Bare halvparten av lærerne som gir opplæring (N=33), har selv fått opplæring i elevens synshjelpemidler. 18 informanter bruker elevsamtale for å snakke om hvordan opplæringen skal foregå. Av informantene som bruker elevsamtale som metode, oppgir 88,9 % at slike samtaler er meget eller delvis nyttige til formålet. Alle informantene (N=18) mener at slike samtaler gir elevene bedre forståelse for at synshjelpemidlene kan gi økt mestring og økt selvstendighet.

Undersøkelsen viser at bruk av elevsamtaler i tilknytning til spørsmål om behov for og opplæring i synshjelpemidler ikke er vanlig. På bakgrunn av teori om barns muligheter for deltakelse og medvirkning, og resultatene om elevenes grad av deltakelse, tror jeg det er viktig å bruke elevsamtale som metode for at elevene skal få ta aktivt del i avgjørelser som angår dem selv.