Barn av psykisk syke : På hvilke måter kan lærere bidra til å fremme resiliens hos barn av psykisk syke foreldre?

Abstract

Denne studien har hatt til formål å undersøke på hvilke måter lærere kan bidra til å fremme resiliens hos barn av psykisk syke foreldre. Ved å benytte en kvalitativ forskningstilnærming og intervju som datainnsamlingsmetode, har jeg intervjuet fire personer i alderen 20 – 30 år. Disse kvinnene og mennene har fortalt om sine oppvekster med en psykisk syk mor eller far, og deres samtidige opplevelser av lærere og skole. Intervjuguiden var semistrukturert med fastsatte kategorier som utgangspunkt for senere analyse. I løpet av kodingsprossesen dukket det opp nye og utdypende kategorier, som var med på å belyse problemstillingen. Studien har dermed en abduktiv tilnærming til metode og analyse. Gjennom koding – og analyseprossesen har jeg forsøkt å finne fram til sentrale beskrivelser i informantenes opplevelser, som igjen bidrar til å belyse studiens problemstilling. På grunn av dette er den vitenskapsteoretiske tilnærmingen basert i fenomenologi. Analysetilnærmingen er temasentrert, det vil si at jeg har fokusert på ulikheter og likheter i informantenes utsagn og sammenliknet disse. Dette ble gjort av hensyn til at informantenes opplevelser er subjektive og ulike, og at deres meninger om lærere og skolen kan variere. Studiens resultater viser at det er ulike måter for hvordan lærere kan bidra til å fremme resiliens hos barn av psykisk syke. Det handler blant annet om å se barnet, vise forståelse for at hver dag ikke er like enkel, anerkjenne, oppmuntre og støtte. Oppsummert fremstår det å være en betydningsfull voksen som den viktigste resiliensfremmende beskyttelsesfaktoren en lærer kan bidra med i møte med barn av psykisk syke. Dette stiller krav til lærernes evne til å vise profesjonell relasjonskompetanse og til å gi barnet tilpasset informasjon, krav og forventninger. De fleste barn av psykisk syke foreldre lever i en uforutsigbar og til tider krevende hverdag, hvor de gjør sitt beste for å tilpasse seg og ivareta den psykisk syke forelderen. Samtidig har de ofte et ønske om å være lik sine jevnaldrende, og frykter å bli stigmatiserte. Det er derfor av stor betydning at lærere viser forståelse for de mestrings – og overlevelsesstrategiene barnet antar, og at læreren er oppmerksom på hvordan disse påvirkes av barnets livssituasjon. For å kunne være en betydningsfull voksen for barn av psykisk syke, må læreren vinne barnets tillit, vise at han/hun bryr seg om barnet og anerkjenne barnet for den kompetansen barnet har, på områder hvor barnet opplever mestring. Samtidig er det viktig at læreren anerkjenner den betydningsfulle relasjonen barnet har til sine foreldre. Av hensyn til dette har jeg i denne studien også valgt å fokusere på samarbeidet mellom skole og hjem. Her har jeg drøftet på hvilke måter lærere kan bidra til å sikre et godt samarbeid, og hvorvidt dette samarbeidet kan bidra til å fremme resiliens hos barn av psykisk syke.