"Dråpen uthuler stenen ikke ved makt, men ved å dryppe ofte" : Logopeden som en ressurs når afasirammede skal tilbake i arbeid

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn og formål

I Norge og internasjonalt er det manglende forskning på afasirammede som skal tilbake i arbeid. Empiri viser at arbeid tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel økonomiske og sosiale. Det er økonomisk gunstig for samfunnet å investere i tiltak for å hjelpe afasirammede tilbake i arbeid. Forskning viser imidlertid en tendens til at logopeden virker noe usynlig i denne prosessen. Formålet med denne oppgaven har vært å rette fokus på logopedens rolle i arbeidsrettet rehabilitering.

Problemstilling

Problemstillingen i denne oppgaven er: På hvilken måte kan logopeden være en ressurs i rehabiliteringen av afasirammede som skal tilbake i arbeid?

Problemstillingen er operasjonalisert i tre forskningsspørsmål: - Hva er logopedens arbeidsoppgaver i rehabiliteringsprosessen? - Opplever logopeden styrker knyttet til egen rolle i rehabiliteringsprosessen? Hvis ja, hvilke? - Opplever logopeden begrensninger knyttet til egen rolle i rehabiliteringsprosessen? Hvis ja, hvilke?

Metode

I denne oppgaven er det valgt kvalitativ tilnærming, med semistrukturert intervju som metode. Vi har undersøkt hva fem norske logopeder, som har erfaring med afasirammede som skal tilbake i arbeid, gjør og hva de kan gjøre i denne rehabiliteringsprosessen. Begge forfatterne var til stede under intervjuene. Transkriberingen og organiseringen av data er gjort ved hjelp av dataprogrammet NVIVO. Vi er inspirert av Grounded Theory og i analyseringsprosessen tok vi derfor utgangspunkt i datamaterialet. Prosjektet er meldt til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste A/S. Vi kan ikke generalisere våre funn til å gjelde utover utvalget. Ved å redegjøre for vår førforståelse, utvalg og valg i forskningsprosessen, håper vi imidlertid at funnene kan være til inspirasjon for logopeder som arbeider med afasirammede som skal tilbake i arbeid.

Resultater

Resultatene i vår undersøkelse viste at logopedene i arbeidsrehabiliteringen arbeider med språkspesifikk trening, arbeidsspesifikk trening og informasjonsformidling på arbeidsplassen til den afasirammede. Informantene arbeider også med psykososiale problemstillinger og fungerer som en rådgiver for sine klienter. En av styrkene logopedene trakk frem var sin todelte fagkompetanse bestående av språkspesifikk kunnskap og veiledningskompetanse. Logopedene opplevde også å være en styrke når de fungerer som en drøftings- og diskusjonspartner for afasirammede som skal tilbake til arbeid. Våre resultater viste at logopedene skaper et trygt miljø for kommunikasjon og at logopeden har tilstrekkelig med tid. De forholdene som ble trukket frem som begrensninger i rehabiliteringsprosessen var særlig knyttet til grad av afasi og den afasirammedes motivasjon og ønske om å returnere til arbeid. Forhold ved arbeidsplassen var knyttet til hvor innstilt arbeidsplassen er på å få en vellykket tilbakeføring til arbeid, samt hvor krevende arbeid den afasirammede skal tilbake til. For eksempel var det forskjell på å returnere til et krevende lønnet arbeid, enn til frivillig arbeid. Logopedene opplevde at systemet legger begrensninger for deres mulighet for tverrfaglig samarbeid. Noen begrensinger knyttet til det særfaglige ved logopedrollen ble også trukket frem, da med fokus på ansvarsfordeling mellom logoped og psykolog.

Konklusjon

Det ser ut til at logopedene er en ressurs ved å ta i bruk sin tosidige fagkompetanse. Informantene fungerer som eksperter på språk- og kommunikasjonsvansker, samtidig som logopedene er rådgivere som tar hensyn til den afasirammedes ønsker og psykososiale behov. Vi har sett at logopedene tar i bruk flere tilnærminger til afasirehabilitering, og at en kombinasjon av vanskebasert og konsekvensbasert tenkning er viktig når afasirammede skal tilbake i arbeid. Det kan være nødvendig at logopedene i rehabiliteringsarbeidet innser sin egen begrensning og søker samarbeid med andre faggrupper ved behov. Det ser ut til at logopedene er en ressurs gjennom å tenke realistisk - man skal ikke tilbake til arbeid "for en hver pris". Dersom det å returnere til sin tidligere stilling vil være vanskelig, bør logopedene informere og gjøre den afasirammede oppmerksom på andre muligheter. Gjennom frivillig arbeid får den afasirammede muligheten til å bruke sitt potensiale og sine ressurser, på en tilpasset og tilrettelagt måte.