Abstract
Bakgrunn:Utviklingshemmedes fysiske aktivitet har fått lite forskningsmessig oppmerksomhet, både i Norge og i andre land. En nylig gjennomført studie i Sverige viser at utviklingshemmede barn er mindre fysisk aktive enn gjennomsnittet for aldersgruppen (Umb-Carlsson 2008). En av de få norske undersøkelsene som er gjennomført på dette temaet, viser en sterk nedgang i deltakelsen i fysisk aktiviteter fra 1989 til 2001 (Tøssebro & Lundeby 2002). En annen norsk studie handlet om mestring hos foreldre til barn med funksjonshemninger (Grøholt, Nordhagen & Heiberg, 2007), hvor de fant en sammenheng mellom funksjonshemning hos barn og dårlig mestring hos foreldrene, hvor risikoen for dårlig mestring var høyest blant foreldre til psykisk utviklingshemmede barn.
Foreldre med funksjonshemmede barn har mange utfordringer i hverdagen som påvirker deres livskvalitet. Ofte er det elendighetsbeskrivelser vi får presentert når temaet er foreldre til funksjonshemmede barn. Jeg ønsker å rette fokus på det som har satt positive spor hos disse foreldrene og gitt dem styrke i hverdagen.
Formål og problemstilling: Denne undersøkelsen handler om hvordan foreldres aktive deltakelse i barnets idrettslige aktiviteter kan bidra til mestring og livskvalitet hos foreldre til utviklingshemmede barn. Videre har den som formål å rette fokus mot foreldres tro på egne resurser. Jeg tenker meg at undersøkelsen kan bidra til dette ved å legge vekt på foreldres positive erfaringer i samværet med barnet gjennom fysisk aktivitet, til tross for de store utfordringer de møter i dagliglivet på grunn av barnas funksjonshemning. På bakgrunn av dette er min problemstilling:
«Hvordan virker foreldres engasjement i egne funksjonshemmede barns deltakelse i idrett inn på deres opplevelser av mestring og livskvalitet?»
Metode: Ettersom denne undersøkelsen handler om foreldres erfaringer og opplevelser, fant jeg det mest hensiktsmessig å belyse problemstillingen ved hjelp av en kvalitativ tilnærming, og jeg valgte her å foreta semistrukturerte intervjuer. Jeg har her intervjuet to foreldrepar, som begge var aktive innenfor idrett, og hvor barna var aktive deltakere i konkurranseidrett. Under intervjuene benyttet jeg meg av en intervjuguide og diktafon. Utgangspunktet for analysene var transkriberte tekster fra intervjuene. Analysene har vært basert på en hermeneutisk og fenomenologisk metodetilnærming. Analyseresultatene ble drøftet i lys av relevant forskning og teori.
Hovedfunn: Hovedfunnene i undersøkelsen handler om foreldrenes ressurser og deres aktive bruk av dem. Det var forventet at foreldrene ville gjennomleve en krise i fire faser etter at de fikk sitt psykisk utviklingshemmede barn: sjokkfase, reaksjonsfase, bearbeidingsfase og nyorienteringsfase. For disse foreldrene syntes de første fasene i dette forløpet å være betydelig avkortet, om ikke fraværende, og foreldrenes intervjuutsagn tyder på at dette skyldtes tilgjengelighet og bruk av ulike typer mestringsressuser.
Foreldrene hadde mestringsopplevelser som ga dem livskvalitet i form av glede og tilfredshet med deres innsats for sine barn. Først og fremst er dette knyttet til deres engasjement og resultater i forbindelse med barnas idrettsaktiviteter, og mer generelle virkninger av at barna gjennom dette utviklet sine motoriske og sosiale ferdigheter, at det bidro til at de hadde god helse og utseende, at det styrket samholdet i familien og således førte til at barna og familien kunne leve et normalt liv slik de selv ønsket. Det å iaktta barnets utvikling og at det fungerte godt ga foreldrene opplevelser av mening og at de kunne mestre hverdagen og sin foreldrerolle på en god måte. Foreldrenes innsats for å nå deres mål for barna hadde krevet mye tid og krefter, men at de i så stor grad hadde bidratt til at barnet deres kunne være lykkelig og ha tilnærmet samme muligheter til livsutfoldelse og sosial deltagelse som andre ungdommer var deres største glede og tilfredsstillelse i livet.
Dette hadde særlig stor betydning for at deres familier, som besto av foreldrene, det utviklingshemmede barnet og dets søsken fikk en opplevelse av å fungere som en normal familie.
Foreldrene la vekt på å ha en positiv innstilling og et fokus på å mestre familiens utfordringer. Dette var ikke preget av store og ambisiøse målsettinger fra starten av, men mange små skritt i hverdagen som til sammen førte til store mestringsopplevelser over tid. Over tid utgjorde disse mestringsopplevelsene viktige erfaringer og styrket motivasjonen til at foreldrene kunne sette stadig nye og høyere mål for barnets utvikling. Det ga også optimisme og tro på egne ressurser som minimaliserte opplevelser av stress i vanskelige situasjoner. Gode kunnskaper om sitt utviklingshemmede barn og om idrett, erfaringer om egne mestringsmuligheter, sosial støtte og en optimistisk holdning ga dem tillit til at de kunne håndtere livets små og store utfordringer. I tillegg spilte det en rolle for at de kunne delta på ulike aktiviteter at familiene hadde gode økonomiske betingelser.
Konklusjoner: Foreldrenes mulighet til å leve et liv i tråd med de mål og ønsker som de hadde satt seg for det funksjonshemmede barnet var nært knyttet til familiens samlede ressurser, både av personlig, sosial og økonomisk art. De personlige og sosiale ressursene, og særlig de som hadde å gjøre med tro på barnets og familiens muligheter, utviklet seg etter hvert som barnet gjorde framskritt. Disse ressursene fikk dermed også en stor betydning for foreldrenes opplevelse av å mestre sin foreldrerolle, og at de kunne se på sin livsoppgave med stor tilfredshet og glede, noe som innebar at de kunne vurdere sin livskvalitet som meget god.