| dc.description.abstract | Sammendrag av hovedoppgaven:
Jenteprosjektet .
Innovasjon i en jentegruppe på 4.trinn der mangelfull tilpasning og trivsel virker ødeleggende for jentegruppen og for hele klassens samspill og læring.
Arbeidet ses i lys av retten til tilpasset opplæring for alle elever.
Problemstillingen for oppgaven er:
Kan jeg ved bruk av rådgiverholdningene hjelpe jentegruppen frem mot bedre samspill og gjennom dette også skape bedre læringsmiljø i klassen?
Arbeidet ses i lys av forebyggende arbeid og tilpasset opplæring.
Mange klasser og elevgrupper strever med å få til samspill. Samspill blir vidt definert som alt som foregår mellom mennesker. I noen klasser er det jentene som strever mest. De ser ut til å ha et annet samværsmønster enn gutter, og deres behov for å fungere sammen i dyader ekskluderer lett andre som vil være med. Gutters lek foregår gjerne i større grupper og har en fysisk aktivitet de samles om med direkte konkurranse og umiddelbare oppgjør. Derfor oppstår det ikke så mange problemer og konflikter som læreren må løse opp i etterkant som lett oppstår i en jentesetting. Jeg tror større vektlegging av godt klassemiljø på et tidlig tidspunkt, helst ved skolestart i 1.klasse, kan forebygge omfanget av vansker i en klasse. Interesse for samspill mellom forskjellige aktører i en klasse og hvordan dette innvirker på klassemiljøet, gjør at jenters mangelfulle samspill i en klasse på 4.trinn i en byskole blir et utfordrende arbeid for meg og tema for min hovedfagsoppgave. Andre prosjektplaner blir lagt bort da jeg tror min kompetanse og mitt menneskesyn kan være til hjelp.
Min innovasjonsidé er at lærers (rådgivers) holdninger og forventninger til barn har stor påvirkningskraft på enkeltbarn og miljøet i en gruppe, og derfor kan måten å møte jenteproblemene på få innflytelse på løsningen av dem. Holdninger og relasjonen til elevene er utgangspunktet. Klassestyrer kjenner situasjonen godt og har bestilt innovasjonen. Før innovasjonsimplementering blir det foretatt observasjoner og sosiometriske målinger i hele klassen og gjort noen notater, resten går seg til underveis. Dette er greit i en innovasjon når målet er klart (Skogen og Sørlie 1992). For å kontrollere om idéen lar seg gjennomføres i praksis, benyttes samtaler og forskjellige observasjoner mens mange slags tiltak gjennomføres. Jeg har ikke ansvar for klassen, men skal være del av jentenes liv en periode. Dette begrenser hvem det er hensiktsmessig å forholde seg til. Lærer har opplevd det vanskelig å finne løsninger på problemer i denne klassen sammen med foreldrene. Jeg velger også derfor nært samarbeid med klassestyrer og Nina Rossholt, HiO, som har engasjert seg p.g.a. kjennskap til klassens problemene. På et foreldremøte informerte jeg kort om mitt miljøskapende og adferdskorrigerende arbeide i jentegruppen; klassestyrer og skolens ledelse hadde ønsket dette. Prosjektets tidsressurs var to timer i uken så lenge behovet var til stede. Jentene trener på samspill og samspillsferdigheter gjennom samtaler og lek, mens guttene er sammen med klassestyrer.
Godt samspill innebærer å kunne takle sosiale spilleregler; dette gjelder både for voksne og barn. Innovasjonsprosjektet hadde endring av samspillet i gruppen/klassen til det bedre som mål, og bl.a. å vise hvordan forebygging på flere nivåer kan forhindre, evt. løse, problemer. Transaksjoner i en klasse avspeiler ofte hvem som blir likt eller holdt utenfor. Forebygging i gruppen vil innvirke så at samspillet mellom jentene blir mindre problematisk. Slik kan endring av samspillet påvirke selvbildet som sier noe om hvordan andre ser på oss.
Min jentegruppen hadde kjørt seg fast i et mønster der få jenter satte premissene for gruppen, og mange som etter deres oppfatning ikke passet inn , ble ekskludert. Dette preget leken i friminuttene, med konsekvenser også for (sam-) arbeidsforholdene og læringsmulighetene i klasserommet. De viste liten innsikt i andres følelser. Teori og erfaring viser at dette er ganske typisk for alderen (Vikan 1998), men ikke i en slik grad levd ut som hos disse jentene.
Klassestyrer intervjues ved prosjektslutt, og klassestyrer, Nina Rossholt og jeg sammenholder og evaluerer funnene våre.
Rådgiverholdningene slik vi møter dem hos Rogers, uttrykt i Davis (1995), Johannesen m.fl (1994), og Cooper (Weber)(1986) er for meg en spennende innfallsvinkel for endringsarbeidet. Respekt og ydmykhet overfor klienten ses som fremtredende rådgiverholdninger. Jeg ønsker å lytte til jentene og ta deres opplevelse av sin situasjon på alvor, drive med bevisst miljøskapende arbeid, gjennom ledet samtale i gruppen, samtale på tomannshånd med jentene eller i liten gruppe, fellesaktiviteter i gruppen og læring av problemløsningsstrategier. Dette er nøkkelen til bedre samspill vi i fellesskap har benyttet et halvt års tid . Jenteprosjektet i stor grad vært mitt bord . For å få best mulig forståelse for jentenes behov og utvikling, har klassestyrer og jeg snakket sammen nesten daglig under veis i prosjektet om våre observasjoner av jentene og litt om problemer med guttene. Samarbeidet førte til at vi ble bedre kjent og fikk respekt for hverandres arbeid, hvilket jeg tror hadde stor effekt på prosjektets gunstige utfall. Hans strukturering, bl.a. ved å be jentene i størst mulig grad vente til min prosjekttid med å ta opp det de synes er vanskelig med sin sosiale sameksistens, har gitt meg god mulighet til å følge opp jentene og se deres utvikling. Det har også gitt barna mer tid til å tenke seg om. For meg har dette skapt større nærhet til jentene; jentene og jeg har i stor grad funnet ut av problemene sammen. Livet i klassen har i stor grad blitt klassestyrers ansvar.
Intervjuet med klassestyrer ved prosjektavslutning, samtale med klassestyrer og sosiolog Nina Rossholt (HiO) som har observert jentene i klassen, sammenholdt med egne observasjoner, gir data for evalueringen av prosjektet. Ut fra våre funn tolker vi: Merkbar endring, utvikling og modning hos enkeltjenter og i hele gruppens og klassens liv, og stor forandring i jentenes sameksistens, samhandling, økt refleksjonsevne og forståelse for andres behov. Klassen fungerer godt, og klasseleder kommenterer at jentene er betraktelig mer reflekterte, omtenksomme og flinke til å organisere aktiviteter for hele klassen når de får rom for dette, enn guttene er. Gruppen har vokst seg sammen, kan utføre oppdrag sammen og ta ansvar for klassen. Arbeidsmetodene har vært enkle og sammensatte, men hensiktsmessige ut fra målsettingen: En velfungerende klasse/jentegruppe bestående av elever som tar hensyn og viser omsorg for hverandre. Dette virker også inn på det faglige arbeidet i klassen. Konklusjonen er derfor at Jenteprosjektet har hatt god effekt på gruppens samspill og læring og vært en vellykket innovasjon.
Kontakt med klassen ett år etter prosjektstart viser at effekten av Jenteprosjektet fremdeles varer ved. Men jentene er eldre, og samtale er nå mer aktuelt enn lek når de er sammen. | nor |