Dissosiasjon som mestringsstrategi hos seksuelt misbrukte barn

Abstract

Sammendrag Dissosiasjon som mestringsstrategi hos seksuelt misbrukte barn

Bakgrunn og formål med oppgaven Bakgrunnen for at jeg har valgt seksuelle overgrep og dissosiasjon som tema for min hovedfagsoppgave er blant annet gode, både eksterne og interne, forelesninger om emnet på 1. avdeling på linjen for sosiale og emosjonelle vansker. Jeg var også i direkte kontakt med seksuelt misbrukte barn under en av mine praksisperioder. Denne erfaringen gjorde sterkt inntrykk og inspirerte meg til å øke min kunnskap og kompetanse på feltet. Formålet med denne hovedoppgaven er å finne ut hvordan dissosiasjon kan vise seg som beskyttelses mekanisme hos seksuelt misbrukte barn. Og hvordan dissosiative lidelser hos barn kartlegges og hvordan behandlingen av disse foregår. Problemstilling Denne oppgaven har en todelt problemstilling:

Hvordan kan dissosiative lidelser vise seg hos seksuelt misbrukte barn? Hvilken rolle kan skolen spille i arbeidet med denne elevgruppen?

Dissosiasjon er en forsvarsmekanisme som beskytter barnet mot å bli overveldet og ødelagt av uhåndterlige og ekstremt smertefulle opplevelser, som for eksempel seksuelle overgrep. Barnet lagrer ikke minnene om traumene i en helhet, men splitter dem opp i fragmenter som lagres atskilt fra hverandre. På denne måten slipper barnet å forholde seg til helheten av sine vonde opplevelser. Den mest ekstreme formen for dissosiasjon er at barnet får en dissosiativ personlighetsforstyrrelse. DSM-IV tar for seg ulike dissosiative symptomer og deler de opp i amnesi, depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring og identitetsveksling. Metode For å besvare problemstillingen i denne hovedoppgaven har jeg benyttet meg av to metoder; lesning av forskningslitteratur og intervju. Hovedvekten av oppgaven bygger på litteraturen jeg har samlet. I startfasen av hovedfagsarbeidet mitt oppsøkte jeg Marit Ihle, som da jobbet som spesialpsykolog ved Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, og fikk låne mye sentral litteratur av henne. I tillegg til disse bøkene har jeg funnet mye aktuell litteratur gjennom søk i databasen BIBSYS.

Som supplement til litteraturstudiene gjennomført jeg intervjuer med tre ulike fagpersoner i Norge. Mine intervjuobjekter var: Francoise Størseth, avdelingsoverlege ved ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sentralsykehuset i Rogaland, Odd-Sigve Heggedal, ansvarlig for miljøarbeidet ved samme avdeling og Trine Anstorp som jobber ved Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Disse intervjuene hadde som formål å belyse litteraturen og få et mer praktisk preg på oppgaven. Konklusjon Gjennom dette hovedfagsarbeidet har jeg kommet fram til at skolen kan ha en svært sentral rolle i arbeidet med elever med dissosiative lidelser. Jeg mener at skolen i mange tilfeller burde kunne oppdage at et barn er seksuelt misbrukt og har en dissosiativ lidelse. Det er ikke skolens oppgave å skulle sette diagnoser på elevene, men de burde ha både kompetanse og vilje til å oppdage tegn på så alvorlige problemer som dissosiative lidelser. På bakgrunn av en bekymring om slike lidelser bør skolene kunne melde fra og sende eleven til utredning. Skolen kan også bidra med viktige observasjoner fra skoledagene og slik være en sentral samarbeidspartner ved utredning, kartlegging og behandling. I tillegg til dette er jeg ikke i tvil om at skolen er svært sentral i arbeidet med tilrettelegning av skolehverdagen for elever med dissosiative forstyrrelser.