Abstract
Kommunikasjon fungerer som et grunnlag for menneskelig fellesskap. For et menneske med kommunikasjonsutfordringer, vil det føre til at sosialt samvær blir vanskelig og samfunnet lite tilgjengelig. I den sammenheng kan mennesker ha behov for alternative og supplerende kommunikasjonssystemer (ASK), for i større grad å kunne ta del i det samfunnet de lever i.
Temaet i denne oppgaven er kommunikasjonen mellom en elev som benytter seg av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) og hans talespråklige kommunikasjonspartnere.
Formålet med oppgaven er å gi en beskrivelse av kommunikasjon mellom en elev som benytter seg av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) og hans talespråklige kommunikasjonspartnere. Ved å studere fenomenet kommunikasjon innenfor det spesialpedagogiske fagfeltet, ønsker jeg å kunne bidra til økt forståelse av at alle mennesker har en naturlig kommunikasjonsform selv om talespråket er mangelfullt.
Problemstilling og forskerspørsmål
Hvordan er kommunikasjonen mellom en elev som benytter seg av ASK og hans kommunikasjonspartnere? Ut i fra problemstillingen valgte jeg følgende forskerspørsmål: Hvordan blir kommunikasjon, talespråk og tegn brukt i samspillet mellom elev og kommunikasjonspartner? Hva kjennetegner dialogen mellom eleven og hans kommunikasjonspartner?
Design, utvalg og metode
For å belyse tematikken ble det gjennomført et single kasusstudie av en elev med Down – syndrom og autistiske trekk. Eleven ble valgt ut fordi han bruker alternative og supplerende kommunikasjonsformer. Som forskningsmetode brukte jeg usystematisk observasjon med feltnotater som arbeidsmetode. Alle observasjonene ble gjennomført i elevens naturlige skolesituasjon. Eleven var i samspill og dialog
med ulike talespråklige kommunikasjonspartnere, som var elevens assistenter og pedagoger.
Funn og oppsummering
Funnene mine viser at eleven bruker det som kan kalles fleksibel kommunikasjonsform, en totalkommunikasjonsform. I forhold til kommunikasjonspartneren viser datamaterialet at de i hovedsak benyttet seg av talespråket med støtte i tegn. Observasjonene viste at kommunikasjonen mellom eleven og hans kommunikasjonspartnere var ”farget” av deres kommunikative utgangspunkt og kontekstens rammer. Observasjonene ble utført i et klasserom. Klasserommets rammer setter sine naturlige begrensninger for pedagogens mulige handlinger og kommunikasjon i forhold til eleven. De ulike rollene eleven og kommunikasjonspartnerne hadde i samspillet og dialogene seg i mellom, viste seg å være lite vekslende. Kommunikasjonspartnerne hadde oftest rollen som initiativtaker og avsender mens eleven ble en mottaker som responderte med et gitt svar.
Et kjennetegn ved elevens kommunikasjon var at hans ønsker, følelser og behov kom til uttrykk gjennom kroppsspråk og mimikk. Å kunne benytte elevens naturlige og spontane kommunikasjon sammen med bruken av ASK kan forhindre at kommunikasjonen blir instrumentell. Det handler om å imøtekomme elevens naturlige kommunikasjon. Dette stiller krav til at den enkelte kommunikasjonspartner legger til rette for en kommunikasjon der alle kan få uttrykt seg gjennom den kommunikasjonsmetoden vi mestrer best.