| dc.description.abstract | Bakgrunn, formål og problemstilling:
Barnehagen er i dag et sted der de fleste barn tidlig i livet tilbringer mye tid, noe som gir barnehageansatte en unik mulighet til å tidlig oppdage barn som kan være utsatt for omsorgssvikt. Til tross for dette står barnehagen ifølge statistisk sentralbyrå (2010) kun for en liten andel av alle bekymringsmeldingene som sendes til barnevernet. Det finnes imidlertid lite kunnskap om bakgrunnen for denne antatte underrapporteringen (St.meld. nr.41, Kunnskapsdepartementet, 2008). Formålet med denne undersøkelsen er å få innblikk i og økt kunnskap om hva som ligger til grunn for de beslutningene som tas i barnehagen i forbindelse med bekymring for et barns omsorgssituasjon. På denne måten håper jeg å finne noen mulige årsaker til hvorfor barnehagene melder så lite til barnevernet som de tilsynelatende gjør, samt hva som kan gjøre det lettere for dem å melde. Oppgavens problemstilling lyder derfor som følger: ”Hvilke refleksjoner, valg og vurderinger ligger til grunn når barnehagen beslutter å sende eller ikke sende bekymringsmelding til barneverntjenesten?”.
Teori og empiri:
Det teoretiske fundamentet for oppgaven utgjør det jeg anser som relevant teori og forskning knyttet til oppgavens tema og problemstilling. Dette innebærer blant annet teori om ulike former for omsorgssvikt, barns behov og tilknytning, og hva som kan anses som god nok omsorg for barn. Barnehagens og barnevernets oppgaver, ansvar, lovverk og samarbeid, samt barnehageansattes mulige forsvarsmekanismer i møte med omsorgssvikt vil også bli belyst.
Metode:
Undersøkelsen har blitt gjennomført ved bruk av kvalitativt semi-strukturert intervju som metode. Utvalget består av seks pedagogiske ledere med førskolelærerutdanning i forskjellige barnehager på ulike kanter av Oslo. Alle har erfaring med å være bekymret for et barns omsorgssituasjon. Jeg har hatt til hensikt å ha en fenomenologisk tilnærming under innsamling og bearbeiding av data, noe som blant annet har gjort at jeg har valgt å presentere flere av informantenes sitater i oppgaven. Jeg har også hatt et ønske om å få tak i og tolke meningen bak førskolelærernes valg, noe som innebærer at jeg i analyse av data og i forskningsprosessen som helhet har hatt en hermeneutisk tilnærming.
Resultater:
De fleste av informantene i mitt utvalg anser barnevernet som rette instans når et barns omsorgssituasjon vekker bekymring, men mangler en felles forståelse av begrepet omsorgssvikt. Noen gir en snever beskrivelse, mens andre gir en vid og diffus forklaring. Samtlige informanter etterlyser mer kunnskap om omsorgssvikt, og bruker sin kunnskap om normalutvikling og barns grunnleggende behov når de skal vurdere hva som kan anses som avvikende. Samtidig gir de uttrykk for at det oppleves vanskelig å vurdere hva som gjør bekymringen deres alvorlig nok til at den utløser meldeplikten, og at lovformuleringene er gjenstand for ulike tolkninger. Enighet og støtte fra kollegaer i barnehagen, samt anonyme drøftinger med barneverntjenesten nevnes som faktorer som bidrar til større trygghet i forhold til hvilke vurderinger og valg som gjøres. Informantene etterlyser allikevel mer informasjon om og hjelp fra barnevernet i forbindelse med bekymringer om omsorgssvikt. Tidligere dårlige samarbeidserfaringer med barnevernet, frykt for å ta feil eller ødelegge foreldresamarbeidet, samt foreldres trusler om å ta barnet ut av barnehagen nevnes som årsaker til at bekymringsmeldinger ikke sendes. I stedet setter personalet i noen tilfeller inn kompenserende tiltak i barnehagen. Det er også grunn til å tro at informantene i liten grad er bevisst på ulike forsvarsmekanismer som kan aktiveres i møte med mulig omsorgssvikt.
Resultatene tyder på at det er både ulike og sammensatte årsaker til at barnehagen sender så få bekymringsmeldinger til barnevernet. Forholdet mellom teori og praksis viser seg å være komplekst i denne sammenheng. Mangel på kunnskap om omsorgssvikt, barneverntjenesten og lovverk bidrar til individuelle vurderinger og praksis i møte med barn som vekker bekymring. Dette kan føre til uhensiktsmessige tiltak eller handlingslammelse i møte med bekymringer om barns omsorgssituasjon, noe som kan få store uheldige konsekvenser for barnet det gjelder. Samtidig kan praksisen også være forskjellig selv om førskolelæreren besitter nok kunnskap, da faktorer ved foreldre og kollegaer i barnehagen også kan ha betydning for hvilke vurderinger og valg som legges til grunn for beslutningen som tas. Barnehagens rutiner, eller mangel på rutiner, kan også ha betydning for hvordan bekymringssaker håndteres i praksis. Økt kunnskap generelt, samt et mer åpent og synlig barnevern ble av informantene fremhevet som viktige tiltak som kan gjøre det lettere å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten. | nor |