| dc.description.abstract | OVERGANGER. Å bygge bro. Et kvalitativt prosjekt om overganger for elever med utviklingshemning. Denne oppgaven tar for seg temaet Overganger, hvor jeg har valgt å fokusere på overgangen fra videregående skole/opplæring til et mest mulig selvstendig voksenliv for elever med utviklingshemning. Spesielt har jeg valgt å se på overgangen til arbeidsliv på grunn av den viktige rollen arbeid har i voksne menneskers liv i dag. Jeg har valgt dette som tema da jeg opplever det som viktig og relevant for spesialpedagogikken som fag, og et samfunns fokus på likeverd, likestilling og like muligheter for alle mennesker. Temaet dukker opp i media med jevne mellomrom og fremstår som en utfordring med behov for stadig å bli gjort noe med. Likevel foreligger det lite forskning og litteratur på området.
Problemstilling:
Hva kan bidra til gode overganger fra videregående opplæring til arbeidsliv for elever med utviklingshemning?
Teori og relevant forskning:
Først og fremst mener jeg det er viktig og sentralt med en kort redegjørelse om begrepet utviklingshemning. Det synes å være svært mange misoppfatninger og manglende kunnskap om hva utviklingshemning egentlig er. Selv om jeg i denne oppgaven har forsøkt å tilnærme meg begrepet fra litteraturen, kan man aldri fullt ut begripe eller beskrive hva det innebærer, fordi det er et begrep som rommer mennesker med alle sine individuelle egenskaper. Teorien som ligger til grunn for oppgavens intervjuguide og drøfting er i stor grad Urie Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell som fungerer som teoretisk referanseramme for prosjektet. Økologisk teori er i samfunnsvitenskapelig kontekst teori om menneskenes forhold til omgivelsene, og i Bronfenbrenners modell, teori om hvordan det sosiale miljøet kan deles inn i fire konsentriske systemnivå, hvor hvert nivå inneholder roller og relasjoner med direkte eller indirekte påvirkning på individets sosiale utvikling. Videre går jeg mer konkret inn på teori som omhandler overganger og arbeid med dette. Jeg har brukt Befring & Tangens Spesialpedagogikk (2008) som sentral litteratur, spesielt Berit Rognhaug & Ulf Tore Gomnæs’ kapittel om Utviklingshemning – mangfold og lærehemning (kap. 13, 2008), og Jorun Buli-Tangens kapittel om inkludering i arbeidslivet - samarbeid som kan forbedre overgang fra skole til arbeid (kap. 25, 2008).
Metode:
For å belyse og drøfte problemstillingen har jeg valgt kvalitativt intervju med semistrukturert intervjuguide. Prosjektets utvalg er lærere i videregående skole som jobber med forberedende opplæring til voksenliv/arbeidsliv for elever med utviklingshemning, og samarbeider med ulike instanser i overgangsarbeidet. Oppgavens forskningstilnærming er fenomenologisk, det vil si informantenes subjektive opplevelse i kombinasjon med objektive forhold og relevant teori. Jeg har brukt mye Monica Dalens bok Intervju som forskningsmetode – en kvalitativ tilnærming (2004) som kilde og inspirasjon til metodekapitlet, og utarbeiding av intervjuguide. Jeg har også benyttet meg av Giorgis (1985) fem trinns modell for analyse og tolkning av data i fenomenologisk perspektiv.
Konklusjon og avsluttende refleksjoner:
Teorien som foreligger på temaet overganger til voksenliv/arbeidsliv for elever med utviklingshemning er i stor grad refleksjoner og retningslinjer på hvordan det ideelt sett bør være. Forskning som tar for seg de faktiske forhold omkring temaet og hvordan situasjonen egentlig er maler ofte et annet bilde. Gjennom intervjuene med prosjektets utvalg ble jeg oppmerksom på den store graden av personlig engasjement som lå til grunn for det arbeidet de gjorde, og at det var derfor overgangsarbeidet for disse elevene kunne fungere i praksis. Det som kom frem hos utvalget, og som bekrefter hva forskning også påpeker, var et mangelfullt samarbeid med en del sentrale instanser. Det var skolen som stod for størsteparten av arbeidet for å tilrettelegge og forberede for at overgangen skulle bli så bra som mulig for elevene. Dette viser kanskje en av de største utfordringene i et slikt arbeid, nemlig samarbeid mellom skolen ulike instanser utenfor skolen, og klare ansvarsfordelinger. Mangelfulle samarbeidsrutiner, og uklare ansvarsfordelinger går utover elevene og fører ofte til utrygge overganger til et voksenliv, preget av passivitet og uvisshet. Det skal være et system tilstede som kan koordinere de ulike sidene ved hverdagen til en ung voksen elev med utviklingshemning, i tråd med for eksempel individuell plan (IP), og hjelpe eleven i selve overgangsfasen, men det viser seg ofte at dette systemet ikke er til stede. Det er min mening at en opplæring som baserer seg på praktisk og sosial læring med fokus på oppgaver den enkelte har brukt for i dagliglivet er sentralt for at den unge voksne med utviklingshemning skal klare seg mest mulig selvstendig, og være forberedt på et arbeidsliv etter endt videregående opplæring. Trening på arbeidslivsoppgaver er også sentralt i forberedelsene til en god overgang til arbeid. Det krever vilje og tilrettelegging, og handling, fra alle aktuelle instanser for at det skal være vellykket. Og det krever tydelige ansvarsfordelinger, og kunnskap om de ulike instansene som er inne i arbeidet med eleven, både på og utenfor skolen. Og kommunikasjon mellom de ulike partene. Klarer man det er sjansene store for at eleven kan loses gjennom en trygg og oversiktlig overgang til voksenliv og arbeidsliv, hvor det er noen som sender eleven ut (skolen) og noen som tar imot (arbeid, boligformidling, fritidsformidling). Slik kan eleven i mye større grad gå fra å være en bruker av tjenester og en tilskuer, til i mye større grad å være en deltaker og bidragsyter i samfunnet. Det må jo være noe alle vinner på. | nor |