Når omsorgen svikter : en kvalitativ undersøkelse av barnehagens håndtering av saker ved mistanke om familievold

Abstract

Bakgrunn: Forebygging av vold og overgrep mot barn og ungdom har stått på den politiske dagsordenen siden 70- tallet i Norge. Familievold er et alvorlig problem for barn. Det anslås at så mange som 100 000 barn lever, eller har levd, i familier hvor det forekommer familievold. Konsekvensene av at barn er utsatt for familievold er at utviklingen påvirkes negativt på mange områder. Dette poengterer dermed at tidlig forebygging og intervensjon er viktig for å hindre en skjevutvikling. Barnehagen har ansvar for å forebygge vansker, samt oppdage barn med spesielle behov. Gjennom sin daglige og nære kontakt med barn er de ansatte i barnehagene i en sentral posisjon i forhold til å kunne observere og motta informasjon om barns omsorgs- og livssituasjon.

Formål og problemstilling: Formålet med oppgaven er å få økt forståelse og kunnskap for hva barnehagen gjør når de blir bekymret for at et barn er utsatt for familievold. Hva var det som utløste mistanke hos barnehagepersonal? Hvordan vurderer barnehagen sin rolle og ansvar i slike saker? Hvordan oppleves samarbeidet med barneverntjenesten? På bakgrunn av dette lyder min problemstilling slik: ”Hvordan håndterer barnehagen saker ved mistanke om familievold?”

Metode: På grunnlag av undersøkelsens problemstilling valgte jeg å benytte kvalitativ tilnærming i form av semistrukturert intervju for å samle inn data. Jeg har intervjuet fem informanter fra to bydeler i Oslo, hvorav to har stilling som fagleder og tre er pedagogisk ledere i barnehage. Under intervjuet benyttet jeg meg av intervjuguide og diktafon.. Utgangspunktet for analysen har vært transkriberte data fra intervjuene. Dataanalysen har vært basert på en Grounded Theory tilnærming, fenomenologi og hermeneutikk. Informantenes utsagn har blitt analysert og deres beskrivelse av fenomener har blitt sett i lys av tidligere forskning og teori.

Hovedfunn: Hvordan barnehagepersonalet håndterte saker ved mistanke om familievold, varierte. Ulike faktorer bidro til mistanke. Barnet kunne vise signaler/symptomer som forsinket utvikling, manglende sosial kompetanse, problemer i samspill, atferdsvansker i form av eksternaliserte vansker som aggresjon og internaliserte vansker i form av tilbaketrukkethet. Mens andre barn viste i følge informantene ingen bekymringsfulle signaler i det hele tatt. Mistanken oppstod da først når barnet selv fortalte at det ble slått hjemme. Ved mistanke drøftet informantene sakene først internt i barnehagen. Det var også vanlig prosedyre å drøfte sakene anonymt med barnevernet for å avklare hva man burde gjøre. Derimot var det forskjellig framgangsmåter i forhold til å dele sin bekymring med foreldrene Tre av informantene konfronterte sine bekymringer med foreldrene, mens to av informantene sendte bekymringsmelding til barneverntjenesten uten å si noe om dette til foreldrene. To av informantene påpeker at de har et dårlig samarbeid med barnevernstjenesten, mens tre informanter har gode erfaringer. Videre påpekes voldsutsatte barnas behov og at barnhagen er en viktig instans for disse barna. Informantene belyser imidlertid barnehagens begrensninger og etterlyser hjelp fra flere instanser.

Konklusjoner: Barn som et utsatt for familievold kan ha et sammensatt og utydelig symptombilde. Det er derfor viktig at barnehagepersonell har god kunnskap om barns utvikling og kan skille mellom vanlige og uvanlige atferdstrekk. Barnehagen bør ikke bare fokusere på å belyse problemer og årsaker til bekymring. Så fort som mulig bør man begynne prosessen med å vurdere hva en skal gjøre, og hvilke løsninger en ser på de problemene som avdekkes Familievold er en form for alvorlig omsorgsvikt. For at voldsutsatte barn og foreldre skal få et helhetlig og godt tilbud er det viktig at barnehagen ser sin rolle i lys av muligheter og begrensninger slik at de kan bidra med tiltak innenfor sitt område.