Totalkommunikasjon i barnehagen : en kasus studie av et barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon

Abstract

Bakgrunn for egen undersøkelse I løpet av praksisperioden min ved et statlig kompetansesenter fikk jeg mulighet til å lære mer om barn med atypisk språkutvikling. Jeg ble introdusert for det som blir kalt Alternativ og supplerende kommunikasjon. Når talespråket er forsinket eller avvikende, hemmer dette barnet i samspill med andre. Kommunikasjon er også ytringer et barn kommer med ved hjelp av lyder, mimikk, bevegelser og hjelpemidler. Man kan derfor si at alle barn har en iboende mulighet til å kommunisere med andre, så lenge det finnes en mottaker som fanger opp og forstår deres kommunikative signaler. Formål og problemstilling Formålet med oppgaven er å gi et innblikk i hvordan et barn kommuniserer i samspill med andre voksne og barn i barnehagen, og bidra til dypere forståelse på området gjennom eksemplifisering. Ved å studere dette feltet ønsker jeg å kunne bidra til økt forståelse av at alle barn har en naturlig kommunikasjonsform, selv om de ikke hovedsakelig bruker talespråk, og hvordan et barn med CP kommuniserer i frilek og strukturerte situasjoner. Alle barn har det samme behovet for å få utrykke seg, få respons og dele erfaringer og meninger. På bakgrunn av dette formulerte jeg følgende problemstilling: Hva kjennetegner kommunikasjonen mellom en gutt med CP og de andre barna og voksne i barnehagen? Metode og utvalg Min studie har en kvalitativ tilnærming med kasus studie som design. Et barn med Cerebral Parese utgjør analyseenhet. Metoden som jeg har valgt å bruke er observasjon. Jeg observerte gutten i samspill med barn og voksne på avdelingen i naturlige situasjoner. For å samle inn data brukte jeg ulike observasjonsmetoder: feltnotater, episodebeskrivelser og videoopptak. Video ble brukt for å sikre at jeg fikk med meg detaljer under observasjonene. Observasjonene foregikk i frilek situasjoner og i strukturerte situasjoner. Utvalget er kriteriebasert og består av et barn på fire år, med CP, og andre barn og voksne rundt gutten på avdelingen. Gutten ble valgt ut fordi han strever med talespråket, og bruker alternative kommunikasjonsformer. Funn og oppsummering Funnene mine i denne oppgaven er at fokusbarnet bruker det som kan kalles en totalkommunikasjon, og at kommunikasjonen er kontekstavhengig. Med kontekstavhengig mener jeg at forskjellige uttrykksformer ble brukt og fanget opp ulikt i ulike situasjoner. Det Fokusbarnet bruker mer tale, og inngår i flere dialoger med støttepedagogen i strukturerte situasjoner enn det han gjør med barna i frileken. Med støttepedagogen får fokusbarnet mulighet til å dele erfaringer og ting han har gjort. I frilek mellom barna bærer kommunikasjonen preg av at gutten tar initiativ til kontakt med lyder og kroppsspråk, men barna responderer i liten grad på hans initiativ. Gutten formidler tydelig sine ønsker og behov gjennom en fleksibel kommunikasjonsform i alle situasjonene jeg har observert. Han får respons først og fremst av de voksne, da særlig støttepedagogen som kjenner han godt. Barna reagerer sjelden på slike initiativ under mine observasjoner. Den voksnes tilstedeværelse og støtte i lek blir både i litteraturen og gjennom mine observasjoner tillagt stor betydning for barn som strever med konvensjonelle kommunikasjonsformer.