Vent på meg! : hva forteller gutter med en progredierende muskelsykdom om lek og deltagelse i lek?

Abstract

Bakgrunn, tema og formål: Masteroppgaven retter søkelyset mot gutter med en progredierende muskelsykdom sine opplevelser av lek og deltagelse i lek. Lillemyr (1999) peker på at for barn i alderen 3-12 år er leken en grunnleggende livs - og læringsform, og den mest dominerende form for aktivitet. ” Lekens verden” er for barn dets egen verden med sin helt spesielle verdi. Å ha en progredierende muskelsykdom innebærer for mange akutte kriser og belastningstilstander. Formålet med studien har vært å utvikle kunnskap om barn med progredierende muskelsykdoms opplevelser av sin livsverden og spesifikt deltagelse i lek. Med bakgrunn i denne kunnskapen kan det være mulig å legge tilrette for forebyggende spesialpedagogikk med barneperspektivet i fokus (Gamst og Langballe, 2006).

Problemstilling: Masteroppgaven besvarer følgende problemstilling Hvordan opplever gutter med en progredierende muskelsykdom lek og deltagelse i lek?

Teori og empiri: For å skape innsikt og forståelse bygger det teoretiske grunnlag på definisjoner og teorier om lek, samtale med barn og barneperspektivet i forskning. Teorier tar også opp progredierende muskelsykdommer og hvilke konsekvenser det kan ha å leve med en slik sykdom.

Metode: Kvalitativ metode med observasjon og intervju ga muligheter til å få kunnskap om barn med en progredierende muskelsykdoms livsverden. Det er valgt et barneperspektiv med bruk av barn som informanter i denne oppgaven. En fenomenologisk og hermeneutisk tilnærmingsmåte var med på å ivareta fokus på opplevelsesdimensjonen. Utvalget består av tre gutter med en progredierende muskelsykdom i alderen 5-7 år. Det er lagt vekt på å få fram tykke beskrivelser. I analysen er det brukt elementer av Grounded Theory (Corbin og Strauss, 2008) og tematisering (Dalen, 2004).

Resultater og konklusjoner: Hovedfunnene i denne studien var sentrert om temaene hva guttene liker og ikke liker å leke, forskjeller på guttelek og jentelek og begrensinger i lek. Når guttene fortalte om hva som var moro å leke fortalte de i hovedsak om lek med lego, spill, biler og data. Lekene de forteller om er alle av en slik art at de kan lekes på et begrenset område og ikke krever stor fysisk styrke eller utholdenhet. De tre guttene forteller alle at det er forskjeller på hva gutter og jenter leker. Guttene forteller om guttemåter og jentemåter å leke på. De forteller videre at de alle foretrekker å leke med gutter. En av guttene utrykker at han bare liker å leke med gutter for det er så kjedelig å leke med jenter. De tre guttene har alle sine strategier for hvordan de møter opplevelsen av å ikke orke å delta i lek. Svarene kom spontant. Det var ikke behov for dem å reflektere over hva de skulle svare. Ingen av informantene problematisert rundt spørsmålet om de kan fortelle hva de gjør når de ikke orker eller klarer å være med i leken. Det var tydelig en del av hverdagen de måtte forholde seg til. Voksne må vurdere hva de kan gjøre for å bidra til barnas lek. Det vil være nødvendig å ta barnas tanker og opplevelser på alvor. Vi må og kan bry oss. Voksne må sørge for å ha nok kunnskap om lek slik at de kan hjelpe barna når de av ulike årsaker faller utenfor i leken. De kan bidra til en roligere lek hvor også andre barn ønsker å delta. En aktiv voksen kan bidra til at leken holdes i gang og utvikler seg. Hva skyldes det at vi i liten grad spør barn direkte hva de tenker, opplever og føler? Lar vi vær å spørre barn fordi de er barn? Spør vi barn vil vi få ny viten. Gjennom økt innsikt og forståelse kan vi sikre og ivareta barn interesser og behov.