| dc.description.abstract | BAKGRUNN, FORMÅL OG PROBLEMSTILLING: Denne oppgaven er tilknyttet forskningsprosjektet Kunnskapsgenerering i det spesialpedagogiske praksisfeltet (KiSP) ved Institutt for Spesialpedagogikk og handler om identifisering av barn med spesifikke språkvansker. De fleste barn gjennomgår en normal språkutvikling. Det finnes imidlertid noen barn som ikke tilegner seg et funksjonelt språk på en adekvat måte, uten at faktorer som vanligvis ledsager vansker med språklæring, er fremtredende. For disse barna er språket den primære vansken. Slike vansker karakteriseres som spesifikke språkvansker (Bele, 2008; Leonard, 2000). Tradisjonelt er standardiserte tester brukt for å gi et mål på hvor langt et barn er kommet i læring og utvikling på testtidspunktet. Barns språkferdigheter kan til en viss grad måles med tester av denne typen, men det er en svakhet ved slike tester at de ofte viser mer globale mål på ekspressive og reseptive ferdigheter, og ikke i så stor utstrekning kan avdekke de spesifikke vanskene hvert enkelt barn har. Ifølge Haywood (1997) er ikke problemet hva de standardiserte testene måler, men hva de ikke måler. I en undersøkelse av nyere dato stiller Bishop & McDonald (2009) spørsmål ved om tradisjonelle språktester mangler sensitivitet overfor klinisk viktige kjennetegn på språkvansker. Vi har valgt å se nærmere på to slike tradisjonelle språktester, TROG-2 og BPVS II (heretter kalt TROG og BPVS).
Oppgavens problemstilling er: I hvilken grad identifiserer TROG og BPVS barn med spesifikke språkvansker på en måte som er valid i forhold til læreres beskrivelse av vanskene?
METODE/DESIGN: Problemstillingen belyses med en empirisk-kvantitativ metodisk tilnærming. Undersøkelsen har et ikke-eksperimentelt design, og er deskriptiv i sin form. Data om barns språkferdigheter er blitt samlet inn ved bruk av tester (TROG, BPVS og Raven) og lærervurderinger (spørreskjemaet 20 spørsmål om språkferdigheter). TROG måler grammatisk forståelse og BPVS måler reseptivt vokabular. Raven gir et mål på generell kognitiv fungering. Hver av språktestene i kombinasjon med Raven brukes til å angi om barn kan ha SSV, og spørreskjemaet 20 spørsmål om språkferdigheter er det kriteriet testene måles mot.
Utvalget i undersøkelsen består av 80 barn fra 2., 5., og 6. trinn ved to grunnskoler i Oslo. 47 av barna er jenter, og 33 er gutter. Barna er valgt ut basert på følgende seleksjonskriterier: barna skal være uten hørselshemming, ha nonverbal intelligens innen normalområdet, ha norsk som morsmål, og være testet eller vurdert med alle instrumentene som er nevnt over. Måleinstrumentene som er benyttet, er valgt fra testbatteriet for hovedprosjektet. I tillegg til de overnevnte instrumentene er Språk 6-16 benyttet som supplerende informasjon i forbindelse med drøftingen av validiteten til TROG og BPVS.
RESULTATER: Resultatene i denne undersøkelsen viser at testene og lærerne (uttrykt ved 20 spørsmål) stort sett er enige om hvilke barn som ikke har spesifikke språkvansker, men at det er et misforhold mellom tester og lærervurderinger når det gjelder å identifisere barn som kan ha spesifikke språkvansker. I noen tilfeller angir lærerne gjennom spørreskjemaet 20 spørsmål om språkferdigheter at barn har en vanske, mens testene ikke fanger det opp. I andre tilfeller angir testene at barn har en vanske, mens lærerne ikke gir indikasjoner på dette. Det ble funnet en korrelasjon mellom TROG og BPVS som hadde lav styrke, men var signifikant. Korrelasjonen mellom TROG og Raven var moderat, mens korrelasjonen mellom BPVS og Raven var nesten ubetydelig. TROG og BPVS hadde svært god spesifisitet, det vil si evne til korrekt å identifisere alle individer uten vansker. Testene oppfylte ikke kravet om sensitivitet, det vil si evne til å identifisere alle individer med en vanske (Rydz, Shevell, Majnemer, & Oskoui, 2005). Det er foretatt en t-test for uavhengige utvalg for å sammenligne gjennomsnittsskåren på TROG og BPVS hos barn som kan ha SSV og barn som ikke har SSV ifølge 20 spørsmål. De seks barna som lærerne angir som barn med mulig SSV, har svakere gjennomsnittsskåre på både BPVS og TROG enn barna som lærerne angir som normalspråklige.
KONKLUSJON: SSV er en sammensatt vanske som er vanskelig å oppdage. Denne undersøkelsen viser at det kreves flere tilnærminger til identifisering av barn med denne vansken, og at reseptive språktester ikke bør brukes alene, men bør suppleres med en eller flere ekspressive språktester. Selv bruk av ekspressive og reseptive tester har begrensninger, fordi de ikke fanger opp hvordan barnet fungerer i sin naturlige kontekst. Denne undersøkelsen viser at det fortsatt er behov for forskning på spesifikke språkvansker, også med tanke på å kunne identifisere barn med SSV på en mer valid måte. Det er ikke noe entydig forhold mellom et barns skåre på en test og læreres oppfatning av barnets språkferdigheter i hverdagen. Tester bør derfor suppleres med en økologisk tilnærming til identifisering og kartlegging. For å legge til rette for at forskere og klinikere skal kunne drive en evidensbasert praksis, bør testens utgivere kunne dokumentere testens egnethet til identifisering av barn med spesifikke språkvansker. | nor |