| dc.description.abstract | De siste tiårene har forståelsen av funksjon og funksjonshemming vært i endring. Vi ser nå et økende fokus på en sosial modell for funksjonshemming. Modellen innebærer at omgivelser, som tidligere har blitt tatt for gitt, også inkluderes i synet på funksjonshemming. Graden av funksjon påvirkes av miljøfaktorer, i form av muligheter og begrensninger. Dette betyr at en person med funksjonsnedsettelser, dersom han er i et godt tilrettelagt miljø, ikke nødvendigvis er funksjonshemmet.
Afasi er ervervede språkvansker etter hjerneskade. For personer med afasi kan kommunikasjon være den største begrensningen i interaksjon med samfunnet, og begrensningene kan føre til sosial isolasjon. Tradisjonelt har afasi blitt beskrevet av personer som ikke selv har erfaring med vansken, en har derfor hatt mindre kunnskap om hva personer med afasi selv mener.
Denne undersøkelsen tar sikte på å undersøke afasirammedes opplevelse av miljøfaktorer som påvirker deltagelse i samfunnet, i lys av en sosial modell. Problemstillingen er derfor:
Hvordan opplever afasirammede sine muligheter og begrensninger for deltagelse i samfunnet?
Undersøkelsen tar utgangspunkt i Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse (ICF). Dette er Verdens helseorganisasjons begrepsmodell og rammeverk for funksjon (WHO, 2003). Undersøkelsen er bygget på et konstruktivistisk paradigme, og det benyttes en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Datainnsamlingsmetode er kvalitativt, semistrukturert intervju. Utvalget består av seks afasirammede, som har hatt afasi i minst 2 år. Intervjuguiden er utarbeidet med utgangspunkt i ICF, og med prinsipper fra ”Støttet samtale for voksne med afasi” (Kagan, 1998). Bilder fra ”Illustrert kommunikasjonsmateriell” (Dahl, Kvande, & Qvenild, 2003) brukes som samtalestøtte.
Personer med kommunikasjonsvansker har erfaringsvis blitt utelatt fra forskning. En regner med at dette skyldes antagelser om at de ikke vil kunne delta i spørreundersøkelser, intervjuer og andre former for datainnsamling. Det er også kjent at det kan være tidkrevende og utfordrende å inkludere denne gruppen. Likevel er det viktig at en innhenter informasjon fra de som selv er berørt, slik at en får tak i ”innsideperspektivet” på funksjonshemmingen.
Samtalene med informantene i denne undersøkelsen ble en kombinasjon av kvalitativt intervju og støttet samtale. Informantene kunne stort sett uttrykke seg selv ved hjelp av bilder, skrift og tale, men noen trengte støtte fra samtalepartneren, intervjuer. Som forsker forsøker jeg å få tak i meningsinnholdet informantene formidler, men til tross for mine forsøk på å ivareta informantene og deres uttalelser, kan det hende at jeg har misforstått noe.
Resultatene viser at informantene ser på sin funksjonshemming i en individuell modell. Det vil si at de selv tar ansvaret for funksjonshemmingen, begrensningene kommer som følge av kommunikasjonsvansken. Dersom en ser på datamaterialet med utgangspunkt i en sosial modell ser en forøvrig at flere av begrensningene kan skyldes informantenes omgivelser.
Videre kommer det frem at teknologi gir økte muligheter for deltagelse, samtidig som personen beholder autonomi. Støtte og sosialt nettverk gir også muligheter. Begrensningene ser ut til å komme som følge av manglende kjennskap til afasi i befolkningen. Forskning har vist at folk flest har lite kunnskap om afasi, og dette kan føre til negative holdninger, og lite tilrettelegging fra omgivelsene. Informantene erfarer dette både i nærmiljø og på systemnivå.
Etter et hjerneslag blir livet snudd på hodet, og det meste blir annerledes. Informantene legger vekt på at en ikke kan strebe etter det som var, men heller må forsøke å se fremover, og skape et nytt liv. Å akseptere at livet en hadde er tapt, kan være en lang prosess, men informantene har en grunnleggende positiv innstilling, og realistiske forventninger i forhold til hva de kan klare.
Gjennom oppgaven forsøker jeg å vise viktigheten av at logopeder ser på afasi i en sosial modell. For å tilrettelegge for deltagelse er det viktig at logopeden fokuserer på opplæring av omgivelsene, i tillegg til språktrening med personen med afasi. | nor |