Forholdet mellom tilpasset opplæring og rett til spesialundervisning : politiske føringer i tidsperioden 1969 til 2009

Abstract

Tema og problemstilling Det nylige Midtlyngutvalget (NOU 2009:18 Rett til læring) og det tidligere Søgnenutvalget (NOU 2003:16 I første rekke) har begge fremmet forslag om at tilpasset opplæring bør erstatte retten til spesialundervisning. Dette er således to utredninger som har kommet innenfor en politisk ramme. Denne masteroppgaven tar for seg forholdet mellom tilpasset opplæring og rett til spesialundervising, og hvordan dette forholdet har blitt omtalt i sentrale skolepolitiske dokument den senere tid? Hva slags politiske føringer har blitt gitt de siste 40 åra? Med bakgrunn i dette er det utformet følgende problemstilling:

På hvilken måte blir forholdet mellom tilpasset opplæring og rett til spesialundervisning omtalt i sentrale skolepolitiske dokumenter i tidsperioden 1969 - 2009?

Metode og materiale Gitt mitt valg av problemstilling er det følgelig noen premisser med tanke på metodisk tilnærming. I og med at den avgrensede tidsperioden strekker seg fra 1969 og frem til 2009 har jeg da valgt å bruke historisk forskning som metode. Dette er en metode som innebærer tolking av kilder. Materiale i oppgaven blir dermed de skolepolitiske dokumentene som fremstår som kilder. Når en bruker historisk forskning som metode er det to hovedutfordringer som melder seg, det ene er å finne gode og troverdige kilder og det andre er tolking av kildene.

Resultater og konklusjoner I 1970 ble det levert en innstilling om lovendringer for spesialundervisning. Komiteen som utarbeidet denne opererte med et prinsipielt skille mellom det som den gang ble betegnet som vanlig undervising og spesialundervisning. Spesialundervisning skulle på sin side operer med et utvidet undervisningsbegrep i hensikt å gi alle barn og unge et likeverdig opplæringstilbud. Den påfølgende lovproposisjonen vektla at pedagogiske ideer og fagkunnskap burde gjelde for alle elevene. Tilpasset opplæring ble dermed en del av grunnskoleloven (1969) gjennom en lovendring i 1975. De kildene som så fulgte har omtrent alle vektlagt at tilpasset opplæring skal forstås som et overordnet prinsipp, der spesialundervisning blir underordnet dette og en del av helheten. På samme måte som vi kan forstå dette forholdet i dag. Selv om tilpasset opplæring som prinsipp har blitt fremhevet og tydeliggjort i løpet av denne tidsperioden, og at bestemmelsene om spesialundervisning ikke er ønsket svekket, ser jeg det slik at omtalen av forholdet mellom tilpasset opplæring og spesialundervising fremstår som uforandret. Derimot er det liten tvil om at kildematerialet vitner om et udelt motiv om å skape en best mulig skole for flest mulig.