Fra bekymring om omsorgssvikt til handling : en kvalitativ studie av førskolelæreres praksis når et barns omsorgssituasjon vekker bekymring

Abstract

Bakgrunn og formål: Bakgrunnen for denne studien er at barnehagene i dag står for en liten andel av det samlede antall bekymringsmeldinger barnevernet mottar. Dette til tross for en tilnærmet full barnehagedekning som gjør barnehagen til en viktig arena for de fleste barn i ett eller flere av deres første leveår. Det finnes lite kunnskap om den antatte underrapporteringen av bekymringsmeldinger fra barnehagene til barnevernet (St.meld. nr.41, Kunnskapsdepartementet, 2008). Formålet med denne studien er å bidra til økt kunnskap og forståelse for de vurderinger og valg som ligger til grunn når ansatte i barnehagen velger å sende en bekymringsmelding til barnevernet, eller la det være. På bakgrunn av dette har jeg valgt følgende problemstilling: ”Hvilke kunnskaper og ferdigheter tar førskolelærere i bruk når et barns omsorgssituasjon vekker bekymring?” Teori: Det teoretiske fundamentet for denne oppgaven utgjør relevant teori og forskning knyttet til ansattes praksis i arbeid med bekymringssaker, deres overlevelsesstrategier og kompetansebehov. Videre belyses teori om ulike former for omsorgssvikt, barns mestringsstrategier, grunnleggende behov, samt tilknytningsteori. Metode: Problemstillingen blir belyst ved hjelp av kvalitativt semistrukturert intervju. Utvalget består av fem førskolelærere med erfaringer knyttet til dilemmaet med å sende eller ikke sende bekymringsmelding til barnevernet. I undersøkelsen har jeg hatt til hensikt å ha en fenomenologisk tilnærming under innsamling og tolking av data, uten at dette kan sies å være en rendyrket fenomenologisk studie. Jeg har ønsket å få tak i og tolke meningen bak førskolelærernes valg, noe som innebærer at jeg i analyse av data og i forskningsprosessen som helhet har hatt en hermeneutisk forståelse. Resultater: Samtlige av informantene i mitt utvalg anser barnevernet som rette instans når et barns omsorgssituasjon vekker bekymring. De har en ulik og til dels vag forståelse av begrepet omsorgssvikt. Førskolelærerne bruker sin generelle kunnskap om barns grunnleggende behov og utvikling når de blir bekymret for et barns omsorgssituasjon. Informantene etterlyser mer kunnskap om omsorgssvikt generelt. De gir samtidig uttrykk for at de mangler kunnskap som gjør dem i stand til å vurdere hva som gjør omsorgssvikten ”alvorlig nok” til at den utløser opplysningsplikten. Førskolelærerne fremhever faglig veiledning og et godt samarbeid innad i barnehagen som viktige faktorer når slike vurderinger skal tas. Videre vektlegges muligheten for anonyme drøftinger med et tilgjengelig barnevern som en viktig komponent, både når bekymringens alvorlighetsgrad skal vurderes og for mer generell faglig veiledning. Det er grunn til å tro at informantene i liten grad er bevisst ulike overlevelsesstrategier som er vanlig å ta i bruk i møte med barn utsatt for omsorgssvikt. I saker der barnehagene velger å ikke sende bekymringsmelding til barnevernet begrunnes dette med tidligere dårlige samarbeidserfaringer med barnevernet, frykt for å ødelegge samarbeidet med foreldrene og bekymring for at foreldrene skal ta barna ut av barnehagen. I slike tilfeller setter personalet inn kompenserende tiltak i barnehagen. Konklusjon: Det ser ut til å være ulike og sammensatte årsaker til at barnehagene er så lite synlige i barnevernets meldestatistikk. Konsekvensen av informantenes ulike forståelse av begrepet omsorgssvikt kan være at muligheten for å observere og oppdage tegn på omsorgssvikt kan bli personlig, og ikke relateres til forskningsbasert kunnskap. Informantene har gode kunnskaper om barns grunnleggende behov og normalutvikling. Som de selv påpeker mangler de mer spesifikk kunnskap om ulike sider ved omsorgssvikt. Opplevelse av mangel på kunnskap kan føre til faglig utrygghet, uhensiktsmessige tiltak og handlingslammelse i møte med barn utsatt for omsorgssvikt. Informantene er usikre på når omsorgssvikten er ”alvorlig nok” til å utløse opplysningsplikten. En mulig konsekvens av dette er at de ansatte venter med å melde fra om sin bekymring til omsorgssvikten er blitt lettere å påvise og mer alvorlig. Informantenes tilsynelatende manglende bevissthet om egne overlevelsesstrategier gjør det vanskelig å identifisere og unngå å ta disse i bruk. Kjennskap til barnehagens rutiner når et barns omsorgssituasjon vekker bekymring ser ut til å være en del av førskolelærernes ”tause” kunnskap. Informantene beskrev tilnærmelsesvis lik praksis når slik bekymring oppstod. Tydelige, nedskrevne rutiner som er kjent og følges av hele personalet vil kunne være med på å forhindre ”personlige” løsninger på den enkelte avdeling. Økt kompetanse og et mer synlig barnevern ble av informantene pekt på som viktige tiltak for å bedre barnehagenes meldepraksis.