| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål:
Begrepet livskvalitet omtales ofte i forbindelse med slag- og afasirehabilitering. Det er bred enighet om at mål for rehabiliteringen bør inkludere det å styrke livskvaliteten. Hvordan dette kan gjøres kan imidlertid være vanskelig å definere. Formålet med studien har vært å belyse de sidene ved logopedens arbeid som kan tenkes å ivareta livskvalitet hos mennesker med afasi.
For å forske på dette temaet, ble følgende problemstilling formulert:
Hvordan kan logopedens arbeid ivareta livskvalitet hos mennesker med afasi?
Metode:
For å undersøke problemstillingen ble kvalitativ metode med intervju som fremgangsmåte brukt. Dette har gitt mulighet til å få tak i informantenes tanker og refleksjoner. Utvalget har bestått av fem logopeder med lang erfaring fra afasirehabilitering. For å samle inn et datamateriale som kunne belyse problemstillingen, ble en intervjuguide med 16 spørsmål utarbeidet. For å operasjonalisere livskvalitetsbegrepet ble fire psykososiale faktorer brukt. Disse har vært sentrale i undersøkelsen, og er engasjement, sosiale relasjoner, selvbilde, og grunnstemning. I analysen av datamaterialet er det hovedsakelig brukt elementer fra Grounded Theory, med innslag av filleryemetoden
Resultater:
Funksjonell kommunikasjon anses som en viktig forutsetning for å oppleve god livskvalitet. Informantenes uttalelser og forskning på afasifeltet viser at den første tiden etter at en person har fått afasi ofte er preget av optimisme og pågangsmot. Den afasirammede og de pårørende ønsker gjerne å komme raskt i gang med å trene opp talespråket. I tillegg til at motivasjonen for å starte med tale- og språkopplæring kan være høy i denne perioden, vil mange oppleve spontanbedring av språkferdighetene. Etter en tid vil spontanbedringen avta, og mange opplever i den forbindelse at opptreningen av språkferdighetene går langsomt.
Å få afasi kan snu livet på hodet, og mange sliter med depresjon, lav selvfølelse og ensomhet. Afasien gjør det vanskelig å presentere seg selv på ønsket måte og uvitenhet, samt liten forståelse for språkvansken i omgivelsene, kan ha negativ innvirkning på opplevelsen av livskvaliteten. Den afasirammedes behov og prioriteringer vil ofte endres underveis i rehabiliteringen, og det kan stadig være nødvendig å justere målsettingene. I tillegg til å arbeide med å forbedre språk- og taleferdighetene, kan mål for rehabiliteringen være å arbeide med å akseptere den nye livssituasjonen, styrke sosiale relasjoner og delta på ønskede sosiale arenaer. Et slikt arbeid forutsetter en helhetlig tilnærming til afasirehabiliteringen, med utgangspunkt i den enkeltes subjektive oppfatning av hva som styrker opplevelsen av livskvalitet.
Konklusjon:
Følgende tiltak og holdninger hos logopeden tenkes å vareta klientens livskvalitet, forstått som å styrke selvbilde, grunnstemning, sosiale relasjoner og engasjement.
Arbeid som forbedrer og øver opp verbalspråklige ferdigheter antas å gi gevinst på alle disse fire områdene. Fokus på verbalspråklige ferdigheter vil særlig kunne ivareta livskvalitet i tidlig fase av rehabiliteringen, ettersom den afasirammede ofte er godt motivert i denne fasen, og selv ønsker å prioritere dette. I tillegg kan språkarbeid i tidlig fase hjelpes av spontantbedring, noe som kan resultere i merkbar bedring av verbalspråklige ferdigheter og følgelig gi vedkommende mestringsfølelse.
For å kunne ivareta livskvalitet hos den afasirammede, bør logopeden blant annet fokusere på å gjøre det lettere for vedkommende å leve med afasien. Logopeden kan forsøke å identifisere barrierer i hverdagen som hindrer personen fra å leve det livet han eller hun ønsker. Innfallsvinkler til afasirehabiliteringen kan være akseptering av egen situasjon, styrking av identitetsfølelse og støtte til å presentere seg selv på ønsket måte. Logopeden kan legge til rette for deltagelse på ønskede sosiale arenaer, og bruke personens personlige interesser for å vekke engasjement.
Gjennom et systemrettet fokus kan omgivelsene gjøres mer afasivennlige og inkluderende. Veiledning av pårørende vil kunne øke forståelsen for afasiens mange utfordringer, og på den måten styrke den afasirammedes relasjoner til menneskene rundt seg. Et velfungerende tverrfaglig samarbeid vil kunne imøtekomme de psykiske og fysiske utfordringer ved afasi. | nor |