Å snakke med en annerledes stemme : En kvalitativ studie om inkludering i barnehagen, med vekt på barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon

Abstract

Sammendrag

Tittel Å snakke med en annerledes stemme. En kvalitativ undersøkelse om inkludering i barnehagen, med vekt på barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon.

Bakgrunn Barnehagen skal være en inkluderende institusjon, og alle spesialpedagogiske tilbud skal sees i et inkluderende perspektiv. Kommunikasjon dreier seg om samspill, og i nyere tid har fokus i forbindelse med opplæring av personer med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon endret seg. Fra utvikling av gode kommunikasjonssystem til i større grad å dreie seg om selve samspillet. Søkelyset rettes mot miljøet i barnehagen med mangfold og relasjoner i sentrum. Alle barn i barnehagen skal føle seg som betydningsfulle personer for fellesskapet, og personalet har et tydelig ansvar. Barna skal kunne nyttiggjøre seg barnehagetilbudet slik at alle får et likeverdig tilbud, uansett evner og forutsetninger.

Formål og problemstilling Formålet med oppgaven er å få økt kunnskap og innsikt om barnehagehverdagen til barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Hvordan tilrettelegger personalet ut fra deres behov og forutsetninger, og hvordan skaper de muligheter i fellesskapet som alle er en selvfølgelig del av? Jeg søker innsikt i hvordan barnehagen håndterer å jobbe mot et inkluderende fellesskap når ikke alle barna kommuniserer på samme måte. Ut fra dette lyder min problemstilling: ”Hvordan tilrettelegger personalet i barnehagen for å inkludere barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon?”

Metode I henhold til oppgavens problemstilling valgte jeg en kvalitativ tilnærming med et semistrukturet intervju for å samle inn data. Jeg intervjuet seks informanter fra Oslo/Akerhus som jobbet i barnehage i forbindelse med tre ulike barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Tre pedagogiske ledere samt en spesialpedagog, en fagpedagog og en assistent. Jeg benyttet intervjuguide og båndopptaker under intervjuene, og jeg har forsøkt å følge en fenomenologisk tilnærming under innsamling og bearbeiding av data ved å være nøytral til tema og se virkeligheten gjennom informantens øyne. For å få tak på en indre mening og helhetlig forståelse, samt et ønske om å tolke meningen bak informantenes valg, har jeg hatt en hermeneutisk tilnærming i analyse- og forskningsprosessen. Informantenes utsagn er sett i lys av relevant teori og egne refleksjoner.

Hovedfunn Tilrettelegging og deltakelse i fellesskapet tillegges stor vekt for å unngå segregering. Kommunikasjon og sosial kompetanse er i fokus for at barna skal mestre å være sammen med andre. Samtidig er opplæring i tegn til tale en naturlig del av hverdagen for alle i barnehagen. Det oppleves som positivt at flest mulig behersker tegn til tale. Rolige oversiktlige situasjoner foretrekkes, og ulike situasjoner vurderes etter hvor godt egnet de er for læring og deltakelse. Alle barnehagene tilrettelegger i det fysiske miljø ved å henge opp tegn. Sentrale faktorer for et inkluderende miljø viser seg å være nok ressurser, god utnyttelse av ressursene, antall barn med særskilte behov, nok tid og gode holdninger. Det krevdes hard jobbing, og det er en utfordring å møte alle der de er. Å snakke om at alle er forskjellig trekkes frem som hensiktsmessig, samt åpenhet rundt tilretteleggingen. Samarbeid i personalet ble beskrevet som betydningsfullt. Ansvaret for barnet ligger hovedsaklig på en person, og samarbeidet er mer rettet mot å videreformidle informasjon, samt tilretteleggingen i fellesskapet.

Konklusjoner Samspill og fellesskap er av stor betydning, samtidig som individuell tilrettelegging er nødvendig for at barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon skal få et likeverdig tilbud i barnehagen. Å fremme barnets kommunikasjon er avgjørende for deltakelse og trygghet, samt et støttende språkmiljø med en felles kommunikasjonsform. Videre bør fokus ligge på det som er felles, uten å skape unødige skiller som fører til segregering. Vi må formidle at vi er forskjellig og likeverdige for å skape gode holdninger og aksept. Det må settes av tid til samarbeid og hensiktsmessig tilrettelegging. Det skal være en helhet alle er verdige deltakere av, slik at det er en klar sammenheng mellom det allmennpedagogiske og spesialpedagogiske.