| dc.description.abstract | Formål og problemstilling.
Med denne oppgaven har jeg ønsket å få tak i logopeders opplevelse av å jobbe med spesifikke språkvansker. Min antagelse i forkant av oppgaven har vært at det kan oppleves som utfordrende for logopeder å arbeide klinisk med denne vansken, da det i faglitteraturen kommer frem at det er ulike meninger om årsaksforhold, kliniske markører, hva vansken i hovedsak dreier seg om, og hvilke tiltak som har best effekt. Jeg har fokusert på prosessen omkring utarbeiding av tiltak, og dette henger sammen med min oppfatning om viktigheten av at barn med spesifikke språkvansker får god og effektiv hjelp. I tillegg har jeg ønsket å se på logopedenes forhold til og tanker om evidensbasert praksis. Tanken om at tiltak skal bygge på forskningsbasert kunnskap, har vært interessant å se i sammenheng med det faktum at det er begrenset med klar forskning som kan veilede logopedene i utarbeidingen av tiltak.
Med bakgrunn i det overnevnte er det utarbeidet følgende problemstilling:
Hvordan opplever logopeder som arbeider klinisk med spesifikke språkvansker utfordringer knyttet til utarbeiding av tiltak og eventuelle krav om evidens?
Metode:
Oppgavens problemstilling er belyst gjennom et kvalitativt forskningsintervju. Utvalget har bestått av seks logopeder, fra to forskjellige geografiske områder og med ulik mengde arbeidserfaring. Intervjuguiden ble utarbeidet i en semistrukturert form, og intervjuene ble gjennomført ansikt til ansikt. Under intervjuene ble det benyttet en lydopptaker. Det har blitt gjennomført et pilotintervju, og dette var vellykket i så stor grad at det ble benyttet i selve studien. I analysen av det innsamlede materialet har dataprogrammet NVivo blitt benyttet.
I forkant av intervjuene ble det sendt ut et informasjonsbrev til informantene, hvor det ble informert om retten til å trekke seg og konfidensialitet. Studien er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD).
Resultater:
Min antagelse om at det kan være utfordrende for logopeder å arbeide med spesifikke språkvansker, har til en viss grad blitt støttet gjennom funnene fra intervjuene. Det har imidlertid kommet frem at informantenes opplevelse av hva som er utfordrende i denne sammenhengen, ikke sammenfaller med det jeg forestilte meg i forkant av intervjuene. De forholdene som har blitt fremhevet som utfordrende av informantene, er i hovedsak at barnehagen, skolen og foreldre ofte har en begrenset forståelse av hva SSV innebærer, samt at tidsbegrensinger medfører at tiltakene ofte gjennomføres av andre enn logopedene. Informantene har i stor grad understreket at det ikke finnes noen oppskrifter for hvordan man skal arbeide med spesifikke språkvansker, og påpekt at man ofte må prøve seg frem. Dette har imidlertid ikke blitt fremstilt som en utfordring, men heller som et faktum man nødvendigvis må forholde seg til i arbeid med barn. Det har heller ikke blitt fremhevet som særlig utfordrende at forskningen som kan veilede logopeder i utarbeidingen av tiltak kan sies å være begrenset og tvetydig, og informantene har ikke ytret et ønske om eller behov for mer forskning.
I forbindelse med evidensbasert praksis har det kommer frem at dette ikke er et fenomen som informantene må forholde seg til i stor grad i sitt arbeid. Flere av informantene påpeker at de ikke har et forhold til begrepet, og ingen av dem mener å ha opplevd utfordringer i denne sammenhengen. Informantene påpeker flere potensielle farer ved økt fokus på evidens innen logopedien, men flesteparten av disse kan sies å bunne i en snever forståelse av begrepet evidensbasert praksis. Det poengteres også at evidensbasert praksis kan være positivt for fagfeltet, da det kan inspirerer logopeder til å holde seg faglig oppdatert.
Konklusjon:
Det har blitt konkludert med at logopedene i utvalget i liten grad synes å støtte seg til forskning når det utarbeides tiltak for spesifikke språkvansker, og at erfaringsbasert og brukerbasert kunnskap er mer sentrale faktorer i denne sammenhengen. Samtlige informanter har imidlertid påpekt at de er opptatt av å holde seg faglig oppdatert, og dette synes å innebære at de tilegner seg oppdatert kunnskap gjennom kurs, faglitteratur og diskusjon med kollegaer. Man kan imidlertid stille seg spørrende til i hvor stor grad logopedene benytter forskningsbasert kunnskap til å endre sin praksis, og funnene fra denne studien kan tyde på at dette skjer i liten grad når det utarbeides tiltak for spesifikke språkvansker. Avslutningsvis i oppgaven har det blitt hevdet at det kan være behov for mer kunnskapsformidling om evidensbasert praksis innen det logopediske fagfeltet, da informantene synes å ha begrenset kunnskap om fenomenet. | nor |