| dc.description.abstract | 1.Problemområde
Internasjonale undersøkelser som PISA gjennomført av OECD, viser over tid at norske elever presterer dårligere enn forventet i forhold til ressursbruken i norsk skole. Dette har bidratt til et økt fokus på innhold og resultater i skolen, og er med på å danne utgangspunkt for flere iverksatte reformer i norsk skole de siste tiår. Både innhold i læreplaner, arbeidsmetoder, styringsprinsipper og lokal handlefrihet har vært gjenstand for store endringer. Forskning viser at skoler som arbeider aktivt med lokalt utviklingsarbeid lykkes bedre med elevens læring enn skoler som ikke fokuserer på dette. I Stortingsmelding nr. 30, «Kultur for læring», som er et av de sentrale styringsdokumentene for norsk skole, presiseres behovet for å utvikle skolen som en lærende organisasjon. Utvikling av personalets kompetanse fremheves som et vesentlig element i dette arbeidet, og rektors ansvar som øverste pedagogiske leder for skolen vektlegges. Kravet om å utvikle skolen som lærende organisasjon reiser noen problemstillinger stortingsmeldingen ikke gir svar på. Er det mulig å utvikle lærende organisasjoner? Hvordan påvirker dette i såfall rektor som leder? Hvordan kan leder tilrettelegge for læring og utvikling i det daglige arbeidet? Hvilken rolle kan veiledning ha i dette arbeidet? Hvordan ser norske skoleledere selv på denne utfordringen?
2.Metode
De sentrale forskningsspørsmålene i oppgaven søkes belyst ved hjelp av teorier knyttet til lærende organisasjoner, ledelse og veiledning. Det teoretiske og analytiske utgangspunktet plasserer studien innen en fortolkende, kvalitativ forskningstradisjon. Imidlertid anvendes også data fra en kvantitativ studie av skolelederes oppfatning av skoleledelse som empirisk grunnlag for ytterligere drøfting av problemstillingen (Skolelederundersøkelsen 2005, Møller med flere 2006). Denne er gjennomført som en spørreundersøkelse blandt tilnærmet 1000 norske skoleledere.
3.Kilder
Som kildegrunnlag anvendes både politiske styringsdokumenter (Stortingsmelding nr. 30 «Kultur for læring» 2003-2004) og internasjonale og nasjonale teorier knyttet til lærende organisasjoner, ledelse og veiledning. Det redegjøres for organisasjonslæring og sentrale elementer i lærende organisasjoner ved hjelp av teorier utviklet av Argyris og Schön, Peter Senge, Nonaka og Takeuchi og Erling Lars Dale. Innen ledelsesforskningen henvises det til Gary Yukl og Øyvind Martinsen. Veiledningsfeltet er primært belyst ved ved hjelp av Gunnar Handal og Per Lauvås og Unn Stålsett.
4.Resultater og hovedkonklusjoner
Et sentralt kjennetegn på lærende organisasjoner er evnen til å utvikle og ivareta kunnskap og kompetanse, samt evnen til å endre seg ved behov. Dette er egenskaper som kan utvikles gjennom høy grad av refleksjon, samhandling og erfaringsdeling blandt de ansatte i organisasjonen. I skolelederundersøkelsen fremkommer det tre idealtyper for ledelse blandt norske skoleledere: rektor som støttespiller, systemskaper eller inspirator. Disse lederorienteringene kan relateres til rektorenes ulike læringssyn, og har også betydning for i hvilken grad rektor tilrettelegger for individuell eller kollektiv læring i organisasjonen. Mens støttespilleren er mest opptatt av å lede og veilede gjennom relasjoner til medarbeiderne, har systemskaperen mest fokus på å tilrettelegge for strukturer som fremmer kollektiv læring, som for eksempel kollegaveiledning. Både Stortingsmelding nr. 30 og teorier om lærende organisasjoner vektlegger det kollektivt orienterte lederfokuset som sentralt for at skolen skal lykkes med sitt utviklingsarbeid. Synet på den systemorienterte lederen som den best egnede ledelsesmodellen utfordres imidlertid av nyere forskning. Her knyttes relasjonsaspektet i større grad til ledereffektivitet. Samtidig inngår tilrettelegging for samarbeid som en sentral faktor i dette lederfokuset. Innen veiledningsteorien problematiseres også det faktum at leder selv går inn i rollen som veileder. Av hensyn til makt og kontrollaspektet bør denne konstellasjonen unngås dersom veiledning skal fungere etter hensikten. Ledelse må anses som et relasjonelt fenomen som ikke utøves i et vakuum, men som er avhengig av den kontekst den til enhver tid utøves i. Oppgaven bidrar til å reise noen spørsmål i forhold til utviklingen av skolen som lærende organisasjon og rektors rolle- eller dobbeltrolle- i dette arbeidet, og bidrar til å synliggjøre behovet for mer forskning på området. | nor |