Hvilke hindringer møter pakistanske kvinner med lav eller ingen utdanning fra hjemlandet når de skal delta på norskkurs og oppnå nivå, og hva kan gjøres for å øke deltakelsen og måloppnåelsen?

Abstract

Formålet med oppgaven er å få kunnskap om hva pakistanske kvinner opplever som hindringer for å delta på norskkurs og oppnå nivå. Problemstillingen tar utgangspunkt i kunnskapen om at mange pakistanske kvinner har lav deltakelse på norskkurs og lav måloppnåelse.

Problemstillingene er:

a)Hvilke hindringer eller barrierer møter pakistanske kvinner når de skal delta på norskkurs og oppnå nivå? b)Hva kan årsakene til lav deltakelse og lav måloppnåelse være? c)Hva kan gjøres for å øke deltakelsen og oppnå nivå for kvinner med lav eller ingen utdanning fra hjemlandet?

Av 415 00 innvandrere som bor i Norge kommer 28 000 fra Pakistan. Antallet pakistanske kvinner i Norge er 11 200. Av disse bor en tredjedel i Oslo og av disse igjen ca.33 prosent i bydelen Søndre Nordstrand. Den pakistanske kvinnen gifter seg tidlig, skiller seg i mindre grad enn den norske kvinnen, har lav yrkesdeltakelse, ofte lav utdanning og lavere gjennomsnittsinntekten for kvinner i Norge. Introduksjonsloven trådde i kraft i 2005 og gir visse grupper innvandrere med oppholdstillatelse rett, men også plikt til å delta i opplæring i 300 timer (§ 19). Av de 300 timene skal 50 timer være samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår. I tillegg til 300 timer har kommunen plikt til å gi ytterligere opplæring inntil 2700 timer for personer som har behov for mer opplæring for å nå nivå. I oppgaven redegjøres det for læreplanens oppdeling og kravene til oppnådd nivå.

Det er lite forskning i Norge på tematikken som tas opp og det er derfor begrenset med sekundærdata å støtte seg til. Denne oppgaven bygger primært på data fra kvalitative intervjuer med pakistanske kvinner samt lærere i Oslo voksenopplæring. Oppgaven har et grounded perspektiv. Jeg har benyttet semistrukturert intervju for innsamling av data og Grounded Theory som analysemetode. Gjennom temaene som har trådd fram har jeg kategorisert hindringer og barrierer kvinnene møter og koblet teori til dette. På denne måten har jeg søkt systematisk etter det som oppleves som hindringer og barrierer for kvinnene selv.

Utvalget i oppgaven er strategisk og består av 24 pakistanske kvinner fra Søndre Nordstrand bydel. Jeg har intervjuet kvinner som går på norskkurs og kvinner som ikke går på norskkurs, kvinner uten utdanning og kvinner med utdanning. I tillegg har jeg intervjuet tre lærere som har jobbet lenge med undervisning av innvandrerkvinner. I arbeidet med dataene som er kommet fram gjennom intervjuene, har ulike temaer trådd fram. Drøftingen knyttes til tre hovedkategorier. Den første kategorien er praktiske hindringer som barnepass, økonomi, tid og helse. Den andre kategorien er kvinnenes egen selvforståelse og hvilke mål de har i livet. Kvinnene lever i et samfunn der det er klare rollefordelinger mellom kjønnene. Dette påvirker hva de ser på som viktige og verdsatte mål i livet. Den tredje kategorien er mestringstro. Mange av kvinnene er redde og føler usikkerhet ved å skulle sette seg på skolebenken og starte opplæring på et område de ikke kjenner til og ikke vet om de kommer til å mestre. Funnene i oppgaven viser at både kvinner med utdanning og kvinner uten utdanning opplever mangel på barnepass, utfordringer i tilknytning til økonomi, tid og helse som et hinder for deltakelse. Bare to av de 24 kvinnene i utvalget har eller har hatt barn i barnehage. Både kvinner med utdannelse og kvinner uten utdannelse fra hjemlandet synes å velge bort barnehage av kostnadshensyn, der også kontantstøtten for ett og toåringen spiller en rolle, bidrar til dette. De fleste kvinnene deler en felles oppfatning av at det er deres rolle å passe barna til de blir store nok til å klare seg selv. Resultatet av disse faktorene er at det er først etter mange års opphold i Norge at kvinnene kan avse dagtid til norskopplæring. Det er ikke bare praktiske årsaker som kan være til hinder for deltakelse og måloppnåelse. Funnene i undersøkelsen viser at kvinnenes selvforståelse og mål i livet og deres individuelle mestringstro kan påvirke både deltakelse og måloppnåelse. De pakistanske kvinnene gir utrykk for at pass av barn og ansvar for hus og hjem er en verdi de setter høyt. Når ulike oppgaver som for eksempel norskkurs og pass av barn ikke lar seg forene, vil flere på verdimessig grunnlag prioritere familieoppgavene. Her er det ingen forskjell på kvinnene med og uten utdanning. Så lenge de har små barn prioriteres familien. Kvinnenes prioritering om å delta på norskkurs over tid slik at hun oppnår nivå, vil også ha innvirkning på hennes måloppnåelse.

Kvinnene uten utdanning uttrykker i større grad at helse er et problem for deltakelse enn kvinner som har noe mer skolebakgrunn. Når det er snakk om måloppnåelse, er det også forskjell på kvinner med og uten utdanning. Kvinnene med utdanning fra hjemlandet når i større grad målet som er satt innenfor den tidsrammen som er gitt. For kvinner uten utdanning viser dataene i undersøkelsen at både tid og helse kan være et hinder for måloppnåelse.

Funnene i oppgaven viser at kvinnenes individuelle mestringstro for noen er en hindring for å delta og nå de målene som er satt. Her viser dataene en forskjell mellom kvinner uten utdanning og kvinner med utdanning. Kvinnene uten utdanning uttrykker i større grad usikkerhet og lav tro på egen mestring.

Fokus bør derfor setters på kvinner med liten eller ingen utdanning fra hjemlandet slik at disse øker deltakelsen og oppnår nivå. For å få pakistanske kvinner til å delta i norskopplæringen bør man tilrettelegger for de praktiske hindringene. Men det er ikke sikkert at tilrettelegging av de praktiske hindringene rydder alle hindringer av veien. Det kan hende at tilrettelegging av det praktiske i forhold til barnehage, økonomi og tid, ikke knekker koden som reelt sett betyr noe. Som vist i oppgaven kan kvinnenes selvforståelse og mål i livet og den enkeltes mestringstro være medvirkende årsaker til at enkelte ikke deltar i norskopplæring og oppnår nivå.

Opplæringen i Norge må kompensere for den manglende utdanningen kvinnene har fra hjemlandet, men læringen for kvinnene som kommer til Norge uten skolegang må ikke bare handle om kunnskapstilegnelse. Læringen må også handle om å endre deltakernes forståelse av sin livssituasjon, av sine preferanser, av sine verdier og holdninger. Det må konstrueres en mening som gjør at de pakistanske kvinnene ser norskkurset som et viktig og verdsatt mål.