Veiledning i en militær profesjonsutdanning

Abstract

Problemområde Denne masteroppgaven skal undersøke hvilke veiledningstradisjoner som er dominerende i profesjonsutdanningen ved Krigsskolen og hvordan veilederne ved denne institusjonen begrunner sin egen veiledningspraksis. Oppgavens teoridel vil blant annet diskutere veiledningsbegrepets innhold og redegjøre for saksforhold og kontekst til dominerende tradisjoner på veiledningsfeltet. Ulike teoretiske perspektiver ved profesjonsbegrepet vil bli diskutert, og betydningen av veileders bevissthet og utvikling av egen praksisteori, står sentralt i denne studien. Teoristudiet i oppgavens første del danner grunnlaget for den sistedelen av oppgaven som er en mindre empirisk studie. Oppgavens problemstilling er som følger: Hvilke veiledningstradisjoner er dominerende i profesjonsutdanningen ved Krigsskolen og hvordan begrunner veilederne sin egen veiledningspraksis? Metode Denne oppgaven er en teoretisk forankret empirisk studie. Datamaterialet til den empiriske delen er innhentet gjennom kvalitative forskningsintervjuer av fire veiledere som er ansatt ved Krigsskolen. Disse fire informantene utgjør en del av "veilederkorpset" ved Krigsskolen, og åpne, nyanserte beskrivelser av ulike sider ved deres veiledningshverdag belyser problemstillingen i denne studien. Deskriptive spørsmål som omhandler ulike veiledningskontekster, ulike veiledningstradisjoner, fordeler og ulemper (utfordringer) ved disse tradisjonene og utvikling av egne veiledningsmetoder er derfor meningsbærende i denne studien. Empirien analyseres i lys av relevante begreper og perspektiver som diskuteres i oppgavens teoridel. Ulike veiledningsteorier og Handal og Lauvås' praksisteoribegrep er sentrale bidragsytere i denne sammenheng. I tillegg vil datamaterialet bli sammenlignet med deler av innholdet i ulike forsvarsdokumenter. Særlig Forsvarets Pedagogiske Grunnsyn (FPG) og AMLEs dokument "Fra godt sagt til godt gjort", utmerker seg i denne sammenheng. Begge dokumentene omtaler den militære profesjonen og veiledning som et pedagogisk virkemiddel i profesjonsutdanningen ved Krigsskolen, noe som gjør disse forsvarsdokumentene egnet til en sammenligning med oppgavens innsamlede datamateriale. Resultater Denne oppgavens resultater viser at de ulike veiledningstradisjonene i profesjonsutdanningen ved Krigsskolen har en klar sammenheng med konteksten veiledningen utøves i. Det vil si at det er vanskelig å si noe fornuftig om en veiledningstradisjon isolert sett, da konteksten utgjør en viktig ramme rundt tradisjonen som det må tas hensyn til når denne oppgavens problemstilling skal besvares. Resultatene viser at det er stor variasjonsbredde i veiledningskontekstene i profesjonsutdanningen ved Krigsskolen. Kontekstene varierer fra individuelle førveiledningssituasjoner til gruppeveiledning av kadetter under gjennomføringen av øvelser. Kontekstene innad i en individuell veiledningssituasjon kan også variere, noe som fører til at ulike veiledningstradisjoner praktiseres i den individuelle veiledningen. Individuell veiledning som foregår i forkant av en hendelse eller en aktivitet er i denne studien preget av nevrolingvistisk programmering (NLP) og coachingtradisjonen. En konkret kontekst som trekkes frem som et eksempel er kadetter som ønsker veiledning i forkant av et fallskjermhopp. Den kognitivt orienterte coachingtradisjonen benyttes i en slik førveiledningssituasjon. Også individuell veiledning av kadetter i faglige spørsmål er utbredt i den teoretiske undervisningen i profesjonsutdanningen. Denne veiledningen er ikke knyttet til en bestemt tradisjon, men fokuserer på konkrete praktiske veiledningsverktøy i en "her- og- nå" kontekst. Gjennom slik underveisveiledning har veilederen et fokus på at verktøyene skal formidles til kadettene, slik at de kan ta i bruk disse når de selv skal innta en veilederrolle i fremtiden. Veiledningen som foregår i en øvelseskontekst er knyttet til praktiske underveisveiledningsmetoder. Trekk fra mesterlæreprinsippet og den sosial- kognitive læringstradisjonen er fremtredende. På bakgrunn av denne veiledningskontekstens karakter, som ofte innebærer ulike sikkerhetsmessige utfordringer som preger en militær profesjon, blir veiledningen i øvelseskonteksten i enkelte tilfeller erstattet med rådgiving. Resultatene viser at veilederne i varierende grad er i stand til å begrunne sin egen veiledningspraksis. Hvorvidt veilederne fremstiller innholdsrike begrunnelser for sin veiledningspraksis eller ei, knyttes i denne oppgaven opp mot veiledernes bevissthet rundt sin egen praksisteori. Dette vareierer fra klare formuleringer av egen praksisteori, hvor særlig praktiske og teoretiske perspektiver rundt egne handlinger begrunnes, til en oppfatning av sin egen veilederrolle som "tilbakelent" og "passiv". Den "tilbakelente" veilederrollen preges av mindre praksisforståelse, enn den aktive veilederen som utvikler sine egne veiledningsmetoder og på den måten opprettholder en mer dynamisk praksisteori.