| dc.description.abstract | 1) Problemstillinger
Hensikten med oppgaven er å belyse forholdet mellom pedagogikk og psykisk helsevern
eksemplifisert ved schizofreni, mestring og livskvalitet. Historisk sett synes pedagogikk å ha vært
lite representert innen psykiatrien. Som pedagogikkstudent med erfaring fra psykisk helsearbeid,
mener jeg at pedagogiske perspektiver som læring, motivasjon og mestring er viktige og relevante
også innen psykisk helsevern. Jeg ønsket derfor å skrive om pedagogiske tiltak som kan fremme
disse områdene. For å gjøre det har jeg valgt følgende problemstillinger:
Psykoedukativ metode – et bidrag til økt livskvalitet hos mennesker med schizofreni?
Hvilke utfordringer står mennesker med schizofreni overfor som kan ha betydning for
livskvaliteten?
Hva innebærer et psykoedukativt behandlingstilbud, og hvordan kan det bidra til økt
mestring av utfordringer hos mennesker med schizofreni?
2) Metode
Som metode har jeg valgt en teoretisk tilnærming hvor problemstillingen belyses ved å
presentere og drøfte relevant faglitteratur, teorier og forskning. Bakgrunnen for dette valget, er
at en slik tilnærming vil kunne gi meg muligheten til å få oversikt over et stort og sammensatt
område, som pedagoger tradisjonelt ikke har vært bidragsytere til.
Oppgaven tar utgangspunkt i begrepet livskvalitet og knytter dette til psykoedukativ
behandling ved schizofreni. Jeg ønsker med oppgaven å gjøre rede for psykoedukative
metoder som et pedagogisk bidrag til psykisk helsevern, med vekt på læring, mestring og
motivasjon.
Ved å velge en teoretisk tilnærming vil det forhåpentligvis bidra til å kartlegge områder som vil
være viktige for fremtidig forskning innen temaet jeg har valgt.
3) Kilder
En stor del av litteraturen jeg har anvendt, er forskningsartikler funnet i tidsskrifter innenfor
psykologi og psykiatri, som Tidsskrift for norsk psykologforening, Tidsskrift for den norske
lægeforening, Psychiatric services, Schizophrenia bulletin og Schizophrenia research. Bakgrunnen
for dette er å kunne presentere den nyeste forskningen som foreligger innen det valgte temaet. Av
øvrig litteratur har jeg benyttet primærkilder i størst mulig grad, men siden det foreligger mer enn
hundre år med forskning på schizofreni, har også sekundærkilder blitt benyttet for å gi et
overblikk på fagfeltet.
I tilknytning til mestring og motivasjon, blir Banduras begrep self-efficacy og Weiners
attribusjonsteori presentert. Bakgrunnen for å velge sosialkognitive teorier, er at interaksjon
mellom mennesker og det følelsesmessige klimaet er sentralt innen psykoedukativ metode.
4) Hovedkonklusjoner
For å besvare problemstillingen om psykoedukativ metode er et bidrag til økt livskvalitet hos
mennesker med schizofreni, var det nødvendig å gi en definisjon av begrepet livskvalitet. Det
er et begrep som kan ha en rekke betydninger, avhengig av hvilken kontekst det benyttes i.
Jeg har valgt en definisjon som forklarer livskvalitet som psykisk velvære. Det innebærer at
det er den enkeltes subjektive oppfatning av eget liv som avgjør om livskvaliteten er høy eller
lav. Variablene som har blitt benyttet for å si noe om livskvalitet ut i fra en slik forståelse, er
sosiale relasjoner, selvfølelse og aktivitet.
Med bakgrunn i resultater fra kvalitativ forskning og annen faglitteratur, har jeg vist at
mennesker med schizofreni og andre alvorlige psykiske lidelser ofte blir utsatt for
stigmatisering på ulike arenaer i samfunnet. Det å bli stigmatisert kan ha en negativ
innvirkning på selvfølelsen. Stigmatisering, sammen med symptomer ved schizofreni som
mangel på energi og initiativ, bidrar til at mennesker med denne typen lidelse ofte har små
sosiale nettverk. Kognitiv svikt og reduserte sosiale ferdigheter, som ofte ses i forbindelse
med schizofreni, er faktorer som ytterligere bidrar til dette.
Det siste spørsmålet jeg ønsket å finne svar på, var om psykoedukativ behandling kan bidra
til økt mestring av de nevnte utfordringene ved schizofreni. Ved å innlede oppgaven med et
historisk tilbakeblikk på psykisk helsevern, ville jeg vise at kunnskap om egen situasjon og
mestringsfokus har vært viet liten plass i behandlingstilbudet til mennesker med psykiske
lidelser. Det tar lang tid å endre holdninger knyttet til psykiske lidelser og
behandlingspraksis, og vekten av forskning knyttet til bedring ved schizofreni er i stor grad
biomedisinsk. Psykoeduaktiv metode bygger på erkjennelsen av at det psykososiale miljøet
rundt en person med schizofreni har betydning for utviklingsforløpet. Det å ha schizofreni
innebærer en økt sårbarhet for stress og en lavere terskel for hva som kan oppleves som
kritikk. Psykoedukativ behandling, med elementene undervisning, stressmestring og
nettverksbygging, kan bidra til å forbedre det følelsesmessige klimaet mellom personer med
schizofreni og familien, og i deres bo-, skole- og arbeidsmiljø. Videre mener jeg å ha vist at
psykoedukativ behandling med sin pedagogiske tilnærming i form av og mestringsfokus, har
elementer ved seg som kan bidra til økt livskvalitet hos mennesker med schizofreni. Metoden
representerer et bidrag til reduseringen av stigma, og et skritt i retningen av en mer
brukerorientert helsetjeneste for personer med psykisk lidelse.
Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til bedringsprosesser og schizofreni, og for
å kunne konkludere med at det er en direkte sammenheng mellom bruk av psykoedukativ
metode og økt livskvalitet definert som psykisk velvære, er det nødvendig med forskning som
spesifikt undersøker dette. | nor |