| dc.description.abstract | Problemområde
Denne oppgavens sentrale målsetting er å undersøke hvordan barn vokser opp som sosialt og psykologisk kjønnede individer. I utgangspunktet skulle problemstillingen belyses gjennom en empirisk kvalitativ undersøkelse. Gjennom inspirasjon fra paraplyprosjektet ”Nye kjønn, andre krav” ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning og møte med Sigurd Berentzens magistergradsavhandling i sosialantropologi fra 1967 ”Kjønnskontrasten i barns lek”, ble en endringsdimensjon tilføyet studien. Motivasjonen for tilføyelsen er at en historisk sammenligning kan bidra til å belyse nåtiden og dermed relevante sider ved problemstillingen. Oppgavens problemstillinger er:
Hvordan får kjønn betydning i en gruppe barnehagebarns relasjoner, både barn imellom og mellom barn og ansatte?
Hvordan har betydningen av kjønn endret seg siden 1960-tallet med utgangspunkt i en sammenligning av to grupper barnehagebarn?
Metode/Kilde
En kontekstualisert og kritisk lesning av Berentsens avhandling danner grunnlaget for en diakron sammenligning med kvalitative data innhentet i 2008. Den kritiske lesningen danner også utgangspunkt for denne oppgavens metodiske og teoretiske grunnlag. Metoden for å innhente kvalitative data om barns relasjoner i 2008 er et tre ukers feltarbeid i en barnehage.
Den kritiske lesning kontekstualiserer først avhandlingen i forhold til en generell utvikling av kjønnsforskningsfeltet. Berentzens avhandling har et annet utgangspunkt enn kjønnsforskning i dag, men den har likevel beholdt en sentral posisjon. Dette ses i sammenheng med Berentzens banebrytende metodiske og teoretiske forståelse og anvendelse knyttet til begrepene ”barnekultur” og ”aktørperspektiv”. En nærmere undersøkelse viser at den statiske og entydige kjønnskontrasten i Berentzens studie valideres av gjennomgående, internasjonale funn i senere kjønnsforskning og ender i det som etter hvert ble en ”to-kulturforståelse” av barns kjønn: At gutter og jenter langt på vei utvikler og lever i to adskilte og forskjellige kulturer.
Videre undersøkes det hvordan kjønnsforskningen har utviklet seg frem til i dag. Undersøkelsen ender med å redegjøre for poststrukturalismen, med særlig fokus på begrepet ”å gjøre kjønn” som utviklet blant annet av Candace West & Don H. Zimmerman og Judith Butler.
Oppgavens videre drøfting består i hvordan en performativ forståelse av kjønn kan nyttiggjøres og videreutvikles. Et forslag går i retning av å trekke inn læringsteori, og hvordan barn ”lærer kjønn”. Berentzens sentrale teoretisering knyttet til barns samhandling tar utgangspunkt George H. Meads sosialbehavioristiske læringsteori. En videreføring innebærer å drøfte Meads begrepsapparat innenfor rammene av sosiokulturell læringsteori i tradisjonen etter Lev Vygotsky. Forslaget til hvordan kjønn læres, utvikles gjennom begreper som internalisering, lek, intersubjektivitet og mediert handling og sentrale teoretikere er James Wertsch, Erling Lars Dale og Stein Bråten.
Den generelle samfunnsutvikling, med særlig fokus på barn og barndomsforståelser, undersøkes med utgangspunkt i noen faktiske forhold i de to empiriske studiene, samt generelle sosiologiske endringer og teori knyttet til såkalt post- eller senmodernitet. Analysen består i å undersøke betingelsene for læring av kjønnsnormer, om betingelsene eventuelt har endret seg og hva slike endringer kan ha å si for mulighetene for å ”lære kjønn”.
Konklusjoner
Kjønn får betydning i barns relasjoner på forskjellige måter i observasjonene fra 2008 og i Sigurd Berentzens avhandling fra 1967, og det antas at ”tokulturforståelsen” kan nyanseres. Først og fremst er jenter og gutter mye sammen, vellykket og over tid, i observasjonene fra 2008, noe som aldri skjer i 1967-studien. Samtidig leker gutter ofte to og to og jenter leker noen ganger i store grupper, samværsformer som gjerne er forbundet med det ”motsatte” kjønn i senere forskning og som heller ikke er rapportert om i Berentzens studie. En sentral forskjell mellom de to studiene er graden av ”forskjellighet” og mangfoldighet innad i barnegruppen. Barnekulturen fra 1967-studien fremstår som svært konform og forskjellighet eller avvik fra det normative blir raskt korrigert, gjerne i form av hån eller annen aggresjon. Forholdet mellom jentene og guttene er også preget av avstand, tabu og særlig konfrontasjon og aggresjon fra guttenes side. En del av det samme kommer til syne i observasjonene fra 2008, men generelt er forholdet mellom jentene og guttene i større grad preget av jevnbyrdig og inkluderende samvær. Barnekulturen kan også generelt beskrives som mer raus overfor forskjellighet. Læringsteorien fremhever hvordan kjønnede kulturelle betingelser blir en del av barnas handlingsrepertoar gjennom observasjon og bruk, samtidig som ”forskjellighet” gir mulighet for å kontrastere egne forståelser av gitte kjønnede betingelser. Altså en mulighet for refleksjon og selvregulering. Det konforme ved barnekulturen og særlig det noe tabubelagte ved kjønnskontrasten i studien fra 1967 reduserer muligheten for slik refleksjon blant barna. Dermed har barna andre betingelser for å lære kjønn i observasjonene fra 2008.
Avslutningsvis blir disse lokale endringene forsøkt sporet og generalisert i teoretiske begreper som ”institusjonalisering”, ”barnesentrerthet” og ”refleksivitet” som kjennetegn på barndom i dagens Norge. De ansatte i barnehagen og deres pedagogikk samt massemedia tolkes som synlige autoriteter i barns liv i observasjonene. Disse tolkes også som ”representanter” for storsamfunnet, nåtidens Norge og dets oppfatninger og forventinger til barn. En analyse av disse sentrale autoritetene i barnas liv antyder at institusjonalisering og barnesentrerthet blant annet innebærer noen forestillinger om risiko som blir stående noe paradoksalt til samtidige forventninger om refleksivitet og selvstendighet. Mer konkret handler dette blant annet om en høy grad av kontroll, kombinert med en relativt ”kjønnsnøytral” forventning til gutter og jenters sosiale kompetanse. Særlig fokuserer de ansatte på barnas omsorgsevne og evne til selv å løse konflikter. Samtidig antyder noen funn at de samme autoritetene, både de ansatte og massemedia, noen ganger fremstår som sterkere formidlere av kategoritenkning og kjønnsstereotypier enn barna. Den åpne og kreative barnekulturen i observasjonene fra 2008 fremstår dermed noen ganger på tross av de ansattes og ”storsamfunnets” mulige tokulturforståelse. De moderne kompetansekrav til refleksjon, individualisering, kommunikasjon og relasjon/intimitetsevne som personalet formidler, ”overskrider” en tradisjonell kjønnsdikotomi. Samtidig ”henger” noen kjønnsstereotypier igjen i personalets kommunikasjon til barna og disse styrkes av media/kommersielle produkter. Slik oppstår både en viss ”dissonans” mellom barnekulturen og de ansattes og storsamfunnets forventninger til barna, og samtidig en viss tvetydighet i de ansattes og storsamfunnets kommunikasjon med barna. | nor |