| dc.description.abstract | Problemstilling:
Temaet for denne avhandlingen er familievold og læreres arbeid i møtet med barn som opplever dette. Min problemstilling er som følger: Hva er familievold og på hvilken måte kan lærere være til støtte for barn som utsettes for vold i familien?
Det er et satsningsområde fra regjeringens side å sette fokus på vold i nære relasjoner. Samtidig er det et tabubelagt tema, som berører flere familier enn vi liker å tro. Barna er de største ofrene og har krav på beskyttelse mot et liv med vold. Lærere er den yrkesgruppen som sannsynligvis ser barna mest i løpet av en dag, nest etter foreldrene. Dermed er de i en unik posisjon i forhold til å se og påvirke barna. De har imidlertid blitt noe oversett i satsningen på kompetanseheving i forhold til familievold. Oppgaven vil bidra til å gi kunnskap om familievold som fenomen og si noe om hvordan lærere kan gå frem i sitt arbeid for å ivareta elever som utsettes for dette.
Metode:
Oppgavens problemstilling belyses gjennom et litteraturstudium. Relevant faglitteratur, teori, empiri og lovverk blir presentert og drøftet.
Kilder:
Teoretisk og empirisk materiale som er anvendt i forhold til feltene vold, vitne til vold, konsekvenser av vold, lærerrollen og lærerens intervensjon i forhold til å støtte eleven, er både engelske, amerikanske og norske kilder. Forfattere er for eksempel Bergem, T., Christensen, E., Dyregrov, A., Edleson, J., Frydenberg, E., Gelles, R., Haaland, Clausen og Schei, Isdal, P., Kashani og Allan, Langballe og Trøften Gamst, Levinson, D., Mullender, A., Straus, M., Weinehall K. og Øvreeide H. Lovverk anvendes også som kilder i oppgaven. Eksempelvis er FNs barnekonvensjon, barnevernloven, barnelova, straffeloven og opplæringsloven viktige.
Resultater:
Familievold er tabubelagt og vanskelig. Det dreier seg om vold eller misbruk i nære relasjoner, med fokus på situasjoner der far utøver vold mot mor og barn. Familievold inkluderer også barn som indirekte opplever vold gjennom å bevitne vold mellom foreldrene. Definisjoner av vold er i dag gjerne utvidet fra å omhandle kun fysisk vold til også å inkludere psykiske og sosiale aspekter. Familievold kan karakteriseres som ulovlige og straffbare handlinger. Det er FNs barnekonvensjon, barnevernloven og barnelova som er barns juridiske beskyttelse mot overgrep. Familievold der kvinner er ofre, behandles etter ordinære straffebestemmelser i straffeloven. Straffeloven omhandler fysisk vold eller trusler om dette, og vil på den måten kunne bidra til å opprettholde en snever definisjon av vold.
Når det gjelder forekomst av familievold, indikerer undersøkelser at mange barn og ungdommer opplever vold i familien i løpet av oppveksten. Det er imidlertid store variasjoner i forhold til alvorlighetsgrad og hyppighet av volden. Det er funnet at relativt mange (10-25 %) har opplevd milde krenkelser fra egne foreldre i oppveksten, mens relativt få har opplevd grov og høyfrekvent vold (2-5 %). Norge og Norden viser lave tall i forhold til internasjonale funn. I USA er det estimert at omtrent hvert tredje barn er vitne til vold mellom foreldrene, og at mange opplever det gjentatte ganger. Familievold kan sies å være et mønster av handlinger.
Opplevelse av familievold kan føre til konsekvenser på både kortere og lengre sikt. Til tross for at ulike symptomer som for eksempel urolighet, aggresjon, passivitet, engstelse og somatiske plager går igjen hos voldsutsatte barn, er det vanskelig å isolere spesifikke symptomer. Volden kan ha både fysiske og psykiske konsekvenser, men de psykiske virkningene er ofte mest vedvarende. Familievold oppleves gjerne som et traume for barnet. Konsekvenser i form av post-traumatisk stressyndrom, angst og atferdsvansker er dermed mulige virkninger. Langtidsvirkninger som vansker i egne relasjoner, høyere forekomst av psykiske plager og kriminalitet er funnet hos voksne som ble utsatt for familievold som barn.
For å kunne si noe om hvordan lærere kan arbeide, må lærerrollen diskuteres. Lærerrollen kan defineres som bestående av en mangfoldig kompetanse. Denne kompetansen danner grunnlag for noe av det viktigste; lærerens handlingsberedskap. Dette dreier seg om en evne hos læreren til aktivering i situasjoner som krever det, på en slik måte at handlingene kan begrunnes og forsvares i ettertid. Jeg anser dette som en vesentlig del av lærerrollen slik at læreren tør å gripe inn i familievoldssaker.
En veiledning til lærere i forbindelse med å håndtere familievoldssaker, kan være til nytte. Den kan inngå som del eller vedlegg til skolens beredskapsplan for krisesituasjoner. Veiledningen tar for seg tre områder der lærere kan være til støtte for elever som opplever vold i hjemmet. De kan først og fremst melde til barnevernet dersom det er grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt. Grunn til å tro indikerer at læreren ikke trenger sikker viten for å melde fra. Fordi det gjelder mistanke om at foreldrene ikke fyller sine roller som omsorgsgivere, må læreren vise aktsomhet i forhold til involvering av foreldrene i slike saker.
Lærere kan også støtte elevene gjennom å være tilgjengelig for samtale. Lærere kan fremme forståelse og anerkjennelse gjennom bruk av samtalemetodikk. Åpne, ikke-ledende og klargjørende spørsmål vil virke fremmende på kommunikasjonen. Samtidig er aktiv lytting et vesentlig aspekt. Læreren må tåle å høre det som kommer, men må også være oppmerksom på egne følelser og reaksjoner på det eleven forteller. Det er vesentlig at barnet anerkjennes i samtalen. Slik får deres historie gyldighet.
Det siste området som berøres er hvordan lærere kan gi opplæring og støtte i mestringsstrategier. Etter mitt skjønn dreier det seg om et behov for støtte til mestring av eget liv. Elevene bør dermed læres opp i en generell mestringskompetanse, og også hvordan denne kompetansen må tilpasses til bruk i ulike situasjoner. Læreren kan fremme mestring hos eleven gjennom å tilrettelegge for faglig mestring og mestring ved økt sosial kompetanse.
Jeg mener dette er gjennomførbare måter for læreren å støtte elever som opplever familievold. Tverrfaglig samarbeid og støtte til læreren fra skoleledelsen, er imidlertid vesentlig for å fremme barnets beste. | nor |