Abstract
1. PROBLEMOMRÅDE
For pedagogisk-psykologiske rådgivere, lærere og fagfolk innenfor helsevesenet er det viktig å vite hvilke risikoer og trusler barn og unge kan utsettes for i samfunnet. Alkoholmisbruk blant foreldrene er en av de risikoene barn kan bli utsatt for. Foreldres alkoholmisbruk gir barnet økt risiko for utviklingen av psykiske problemer. Dessverre er det slik at alkoholmisbruk er et av de største helseproblemene i Norge, og det er et problem som er mer utbredt enn de fleste av oss er klar over. Det som er særegent med alkoholmisbruk er at det er et problem som kan ramme ”alle”. I tillegg er det et tabulagt område der det finnes det store mørketall.
Dermed er det viktig at PP-rådgivere, lærere og annet helsepersonell er oppmerksomme på denne trusselen mot barns velvære og mentale helse. I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i et salutogenetisk perspektiv på psykisk helse. Resiliens er et mønster av positiv tilpasning under belastende omstendigheter. Større kunnskap om resiliens vil kunne brukes i arbeidet med å skape helsebringende prosesser blant barn og unge.
For å hjelpe barn og unge med å tilpasse seg bedre og mer tilfredsstillende under belastende betingelser kan man fremme ferdighetene og styrkene deres. Hva som kjennetegner barn av alkoholmisbrukere som har utviklet resiliens er viktig å vite i forbindelse med hva man skal vektlegge i utarbeidelsen og iverksettelsen av forebygging og tiltak. Denne oppgaven har et forebyggende fokus på hvordan man kan driver resiliensfremmende arbeid på grunnlag av de faktorene som fremmer resiliens hos barn av alkoholmisbrukere. Fokuset er i hovedsak rettet mot skolen fordi dette er en stor del av barnets liv, og dermed blir den en naturlig arena for både forebygging og tiltak.
2. METODE/KILDEBRUK
Den metodiske tilnærmingen i oppgaven er teoretisk, og den bruker litteraturstudie som metode. Problemstillingen belyses gjennom studie av primær- og sekundærkilder, og oppgaven tar utgangspunkt i eksisterende forskningslitteratur om emnene resiliens og barn av alkoholikere. Gjennom en analyse av resiliensfremmende prosesser blant barn av alkoholmisbrukere har jeg prøvd å komme frem til forslag til hva som kan gjøres i praksis for å fremme og styrke resiliens.
Oppgavens fremstillinger og vurderinger bygger i hovedsak på primærkilder og supplerer med sekundærkilder. Forskningslitteraturen er både nyere og eldre. Artiklene er i hovedsak på engelsk, mens den øvrige litteraturen er på norsk. Fremstillingen av begrepet resiliens baserer seg på sentrale resiliensforskere som Emily Werner, Ann S. Masten, Michael Rutter og Trine Waaktaar. I forhold til barn av alkoholiker er Frid Hansen, Bryan Robinson og J. Lyn Rhoden vesentlige forfattere. Fremstillingen er i hovedsak basert på trykt materiale som bøker og artikler fra psykologiske og pedagogiske tidsskrifter.
3. HOVEDKONKLUSJONER
Barn av alkoholmisbrukere har blant annet en høyere forekomst av angst, depresjon, adferdsvansker, dårlig selvbilde, utagerende adferd og personlighetsforstyrrelser enn andre barn. Det er dermed viktig å fremme resiliens hos disse barna for at de skal utvikle seg tilfredsstillende og oppnå god mental helse. Barn av alkoholmisbrukere som har utviklet resiliens kjennetegnes av en del indre og ytre karakteristikker. De har et temperament og en personlighet som fremkaller positiv oppmerksomhet fra omgivelsene, og de har et positivt selvbilde og gode sosiale ferdigheter. I tillegg har de en velutviklet følelse av mestring og de er flinkere til å bruke sine kognitive evner. Barn av alkoholmisbrukere som utvikler resiliens har i tillegg en alternativ omsorgsperson som betyr mye for dem og de har minst én god venn eller venninne.
Kunnskap om resiliens kan brukes i praksis for resiliensfremmende arbeid. Ved å styrke de overnevnte faktorene som man vet fremmer resiliens hos barn av alkoholmisbrukere kan man utarbeide og iverksette effektiv forebygging og intervensjon.
Primærforebygging er viktig fordi mange barn lever med foreldre som misbruker alkohol uten at hjelpeapparatet er klar over det. Skolen kan gjennom resiliensfremmende arbeid ruste disse barna til å møte hverdagen litt bedre. Forebygging i forbindelse med barn av alkoholikere i den norske skolen vektlegger per i dag bare tiltak som omhandler hvordan man skal påvirke barnet til å ikke begynne å drikke selv. Det som blir viktig i videre arbeid med forebygging er å få opplysning om hvordan det er å være barn av alkoholikere inn i rammeplanen. Man må arbeide konkret med å få bort tabuet rundt alkoholisme. Barn må lære at alkoholisme er en sykdom, og at mamma eller pappas drikking ikke er barnets feil. Forebygging kan også skje gjennom fysisk aktivitet og kreative fag som styrker barnets mestringsfølelse, ferdigheter og selvbilde.
Ikke alle barn av alkoholikere er mørketall, og i disse tilfellene kan man iverksette konkrete tiltak både i familien og på skolen. Den intervensjonen som har best resultater er familieterapi fordi omsorgsfulle og oppmerksomme foreldre er den mest resiliensfremmende karakteristikken. Familieterapi er dessverre et vanskelig tiltak å iverksette fordi det her ikke bare kommer an på barnet, men krever derimot at den av foreldrene som drikker er samarbeidsvillig. Før man kan starte opp med familieterapi må den alkoholmisbrukende forelderen ha innsett at han eller hun har et problem, og han eller hun må være klar for å slutte å drikke.
Når ikke familien kan hjelpes som helhet må andre intervensjoner iverksettes. Skolen er en stor del av barns liv, og en viktig arena for utvikling. Resiliens kan fremmes i skolemiljøet ved at læreren er en god rollemodell og klasseleder, og ved at barnets sosiale ferdigheter trenes ved bruk av ulike sosiale kompetansestyrkende programmer. Andre tiltak som styrker barnets kompetanse og selvbilde innebærer for eksempel at læreren stiller høye, men realistiske forventinger til barnet, at barnet opplever en følelse av sammenheng og at det er tydelige og konsekvente regler i klasserommet.
Til tross for at forskningslitteraturen foreslår mange muligheter for å fremme resiliens hos barn og unge, er resiliens et relativt nytt forskningsområde. En del betraktninger må dermed tas med i forhold til utviklingen av forebyggings- og intervensjonsprogram. Barn har ulike behov, og de tiltakene som fungerer for noen barn fungerer ikke nødvendigvis for andre i samme kontekst.