| dc.description.abstract | Problemområde
Tema for denne oppgaven er foreldrenes rolle i skolen. I 1997, nesten 30 år etter at skole-hjem samarbeidet ble formalisert, fremmet Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet en stortingsmelding om foreldremedvirkning i grunnskolen, St.meld. nr. 14 (1997-98). Stortingsmeldingen kom samme år som det var gjennomført en ny læreplanreform i grunnskolen, Reform 97 med påfølgende Læreplanverk for den 10-årige grunnskolen (L97).
Jeg har sett intensjonene i stortingsmeldingen og L97 opp mot et utvalg av norsk forskning på området, som er foretatt blant både foreldre og lærere i grunnskolen. Stortingsmeldingen legger særlig vekt på å se skole-hjem samarbeidet i et foreldreperspektiv. Foreldreperspektivet dominerer derfor også denne oppgaven. Jeg har valgt følgende problemstilling:
Foreldre – lydige funksjonærer eller ressurs i skolen? Foreldrenes rolle i skolen – intensjoner og realiteter.
Jeg har videre presisert problemstillingene med følgende spørsmål:
Hvilke roller synes foreldrene å ha i et skole-hjem samarbeid? Oppleves foreldremedvirkningen i skolen som reell?
Metode
I oppgaven gjør jeg en tekstanalyse av St.meld. nr. 14 (1997-98) og Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97), der jeg ser på intensjonene for skole-hjem samarbeid. Siden L97 er en forskrift og dermed et forpliktende styringsdokument, utgjør den en sentral del av grunnlaget for intensjonene i stortingsmeldingen. Jeg fant det derfor naturlig å se disse to dokumentene i en sammenheng. Jeg har også gjennomført en tekstanalyse av et utvalg litteratur som omhandler skole-hjem samarbeid, og som er utgitt etter 1997. Ved hjelp av læreplanteori ser jeg på forholdet mellom intensjonene i stortingsmeldingen og L97 og realitetene i skolen, slik de er belyst i forskningslitteraturen.
Kilder
Jeg har i denne oppgaven belyst problemstillingen ut fra et utvalg av norsk forskning innenfor skole-hjem samarbeid, som er publisert etter St.meld. nr. 14 (1997-98).
Hovedlitteraturen jeg støtter meg til er: Ericsson og Larsen (2000), Skolebarn og skoleforeldre. Om forholdet mellom hjem og skole. Boken er basert på intervjuer og observasjon av konferansetimer og foreldremøter i 1. og 7. klasse i 1996. Videre støtter jeg meg til Nordahl (2003), Makt og avmakt i samarbeidet mellom hjem og skole. En evaluering innenfor Reform 97 og Nordahl (2007), Hjem og skole. Hvordan skape et bedre samarbeid. Nordahl gjennomførte i 1999 og 2002 kartleggingsundersøkelser blant foreldre på 1., 5., og 8. trinn. Arneberg og Overland (2001) drøfter i sin bok Fra tilskuer til deltaker, hva det vil si å være pedagog i en skole der det er forventet at foreldrene skal spille en sentral rolle i utviklingen av skolen. Til slutt støtter jeg meg til Heen (2004), Skolen som selvfølge. Om foreldrenes møte med ”den nye” skolen, som har intervjuet 12 foreldre eller foreldrepar ved to landsskoler og to byskoler i 2000 og 2002.
Som støttelitteratur bruker jeg Haug (2007), Imsen (2004), Brenna (2004) og Engelsen (1999a og 1999b).
Hovedkonklusjoner
Det er hjemlet i lov at foreldrene har hovedansvaret for deres barns oppdragelse. Dersom foreldrene skal kunne følge opp dette ansvaret, er det nødvendig med et godt samarbeid mellom skolen og hjemmet. Stortingsmeldingen understreker samhandling og dialogens betydning i skolens samarbeid med hjemmet. Funn fra forskningen tyder imidlertid på at man kan se en tendens til at foreldrene opplever at det er god informasjon i forhold til deres barns skolehverdag, men at kontakten mellom læreren og foreldrene er preget av mye informasjon fra skolens og lærernes side, heller enn samhandling og dialog. Funn tyder videre på at lærerne ikke ser på den faglige og pedagogiske praksisen som gode samarbeidsområder, og at foreldrene derfor sjelden inkluderes i skolens indre liv.
Når barna begynner på skolen, etableres ”det store Vi”. Funn tyder imidlertid på at dersom foreldrene tar initiativ innenfor ”det store Vi” og definerer problemer på egen hånd, kan lærerne fort oppleve dem som masete foreldre. Derimot vil foreldre som aktivt følger opp det læreren har definert, karakteriseres som gode foreldre. Også foreldre som ikke møter opp til konferansetimer, foreldremøter eller andre arrangementer i skolens regi, får sin karakteristikk. Disse foreldrene er de dårlige foreldrene. Dette indikerer at det foretas både forenklede og feilaktige sosiale konstruksjoner om foreldre blant de ansatte i skolen.
I stortingsmeldingen understrekes to viktige foreldreroller i skolen: Utdanningsrollen og den administrative rollen. Den administrative rollen tilegnes noen få foreldre, siden denne har en representativ funksjon. Utdanningsrollen tilegnes alle foreldre. Disse to rollene har sin opprinnelse i utenlandsk teori (Macbeth og Ravn 1994). I oppgaven relaterer jeg dem til norske forhold. Ut fra funnene kan det se ut som at disse rollene ikke i like stor grad dekker det som Macbeth og Ravn definerer som en utdanningsrolle, men heller vektlegger en oppfølgingsrolle overfor barna, som er definert av skolen. Den læringen som faktisk skjer i familielivet, utenfor skolens definerte rammer, kan synes å bli lagt mindre vekt på i denne utdanningsrollen. Det betyr at foreldrenes atferd overfor barna innad i familien i stor grad er definert av skolen. I oppgaven blir dette kalt for en ”pensumisering” av familielivet, og er et begrep jeg har fra Ericsson og Larsen (2000). En pensumisering av familielivet skjer når skoledagen og skolens oppgaver strekker seg langt utover skoleporten.
Av administrative oppgaver ligger det også noen oppgaver som befinner seg i randsonen for hva som er skolens oppgaver og hva som er foreldrenes oppgaver. Disse kan deles inn i to hovedområder: sosiale aktiviteter og ”budsjettkompensatoriske” oppgaver. Imidlertid faller disse oppgavene i stor grad på foreldrene. Og som det kom fram: Når skolen overtar oppgaver som karakteriseres som foreldrenes oppgaver, betegnes lærerne som sosialarbeidere. Tar derimot foreldrene over oppgaver som egentlig er skolens oppgaver, er det sjelden tema til debatt. Foreldrene gjør bare jobben sin som foreldre.
Jeg kan ikke med sikkerhet si om foreldrene blir sett på som lydige funksjonærer eller ressurs i skolen, men funnene fra forskningen tyder på at de aller fleste foreldrene føler seg forpliktet til å stille opp på dugnader, til kaffekoking, kakebaking og andre oppgaver i forbindelse med skolen. Mange foreldre opplever at det blir for mange slike oppgaver, men funnene i forskningen tyder imidlertid på at de aller fleste deltar med et stilltiende aksept. Om foreldrene blir sett på som ressurs i skolen, kan se ut som om avhenger av hva lærerne definerer som behov for å nå sine mål. Lærerne utviser ofte en underlig ambivalens, hvor de på den ene siden er imøtekommende overfor foreldrene og gjerne bruker dem som støtte for å nå sine mål. På den annen side beskytter lærerne sitt faglig-pedagogiske revir. Foreldrene på sin side ser ut til å rygge tilbake overfor den massive institusjonelle makten som lærerne har mulighet til å utøve, også det med et stilltiende aksept.
Hovedkonklusjon: Det kan med dette virke som at det er en vei å gå før intensjonene om samhandling og dialog, slik St.meld. nr. 14 (1997-98) og L97 har definert det, blir realisert i norsk skolehverdag. Funnene i denne oppgaven tyder på at det er på dette området at innsatsen bør settes inn for å ivareta intensjonene St.meld. nr. 14 (1997-98) og L97. | nor |