| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål med oppgaven:
Hensikten med denne oppgaven er å undersøke hvordan lese- og skriveopplæringen har vært prioritert i lærerutdanningene. Undersøkelsen bygger på en læreplananalyse av læreplanene
for disse utdanningene.
Lese- og skriveopplæringen har det siste tiåret ofte vært negativt omtalt i mediene, og det er særlig lærere og lærerutdanningene som har fått ”skylden” for de dårlige resultatene elever viser ved komparative internasjonale undersøkelser som PISA og PIRLS. Analysen søker å finne informasjon om læreren ifølge planene er kompetente til å drive lese- og skriveopplæring. For å undersøke dette gir jeg en fremstilling av hvilken form for lese- og skriveopplæring som gir de beste resultatene i den refererte litteraturen. Med dette håper jeg
å kunne nærme meg noen svar på om utdanningene kan ha noe av skylden for den lave lese- og skriveferdigheten til norske elever.
Problemstilling og forskningsspørsmål:
Undersøkelsens problemstilling er som følger;
”Hvordan er og har lese- og skriveopplæringen vært prioritert som emne i læreplanene for førskolelærer- og allmennlærerutdanningen? ”
For å besvare problemstillingen er det blitt gjennomført en læreplananalyse av læreplanene for førskole- og allmennlærerutdanningene, læreplanene for videreutdanningene Pedagogisk arbeid på småskoletrinnet (PAPS) og Grunnleggende lese-, skrive-, og matematikkopplæring (GLSM), i tillegg er det gjort en analyse av læreplanene for grunnskolen. Dataanalysen er tolket på bakgrunn av teori om lese- og skriveopplæring.
Teori:
Da studien både omfatter lese- og skriveopplæring og læreplanteori, blir begge teoretiske perspektiver i denne oppgaven. De teoretiske perspektivene for læreplaner og læreplananalyser bygger i hovedsak på teoretikere som Ulf. P. Lundberg, Gunilla Svingby, John Goodlad, Bjørg B. Gundem, og Britt U. Engelsen.
Teoretiske perspektiver på lese- og skriveopplæring bygger i hovedsak på arbeidene til Marilyn J. Adams, Michael Pressley, Høien og Lundberg, og Ivar Bråten. Undersøkelsen viser at lese- og skriveopplæringen bør bygge på en systematisk opplæring i både lesing og skriving. Særlig en balansert lese- og skriveopplæring blir fremhevet som viktig.
Metode:
Som metode har jeg valgt læreplananalyse for å innhente informasjon om lese- og skriveopplæringens plass i lærerutdanningene. Det er gjort en analyse av læreplanene for førskolelærerutdanningene f.o.m 1971 t.o.m 2000, av allmennlærerutdanningens læreplaner f.o.m 1939 t.o.m 2003, og læreplanene til videreutdanningene Pedagogisk arbeid på
småskoletrinnet 1997 og Grunnleggende lese, skrive og matematikkopplæring av 2005. I tillegg ble det gjennomført en analyse av læreplanene for grunnskolen f.o.m 1974 t.o.m 2006, for å se om det er en sammenheng mellom det fremtidige lærere skal kunne om lese- og
skriveopplæring, og det de faktisk forventes å gjennomføre av lese- og skriveopplæring på småskoletrinnet.
Studien er basert på en objektiv læreplananalyse av de formelle læreplandokumentene på bakgrunn av bl.a. Goodlands begrepssystem og læreplannivåer.
Resultater:
Teorier om lese- og skriveopplæring viser at man må vektlegge en kombinert, balansert lese- og skriveopplæring. Med dette menes en metode som forsøker å forene det beste fra ulike lesemetoder. Det har vist seg at det beste for mange elever nettopp er å ta utgangspunkt i
flere metoder, slik at elevens totale ressurser utnyttes på en riktig måte. I lese- og skriveopplæringen må man ta utgangspunkt i elevens ståsted, og utnytte elevens sterke sidersamtidig som man bygger opp de svake sidene. Studien viser at det har vært en større
fokusering på leseopplæring enn skriveopplæring i den refererte litteraturen.
Teorier om læreplaner og læreplanteori viser at læreplanene kan gi informasjon om en intendert opplæring i lese- og skriveopplæring. Samtidig er det klart at aspekter som pluralistiske kompromiss formuleringer, og rammefaktorer som lærerens pedagogisk grunnsyn, elevgruppe, og praktiske teorier om undervisning bygget på erfaring, også vil påvirke undervisningen.
Undersøkelsen viser at lese- og skriveopplæringen i stor grad har vært prioritert i lærerutdanningene. Særlig allmennlærerutdanningen har gjennom alle år fokusert på viktigheten av læreren som nøkkelperson i elevenes opplæring av grunnleggende ferdigheter.
Lese- og skriveopplæringen fikk først fotfeste i førskolelærerutdanningen etter 1993, og med Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen av 1997, kom behovet for førskolelærere inn i
grunnskolen. For å kunne jobbe på småskoletrinnet, må førskolelærere ha en videreutdanning i PAPS eller GLSM. Analysen viser at førskolelærere med videreutdanning i PAPS eller GLSM bør være like skikket til å drive lese- og skriveopplæring i grunnskolen som
allmennlærere.
I forhold til dagens debatt om læreres kompetanse om lese- og skriveopplæringen, kan man ifølge funnene i læreplananalysen konkludere med at dagens læreplaner ikke trenger en endring i forhold til innhold. Svarene tyder på at det er et behov for å finne andre grunner til elevers dårlige lese- og skriveferdigheter. | nor |