| dc.description.abstract | Problemområde
I Norge blir det årlig født 30 barn av psykisk utviklingshemmede foreldre. Det er ikke usannsynlig at dette tallet vil øke på grunn av integrerings- og normaliseringstankegangen i vårt moderne samfunn. Når vi vet at psykisk utviklingshemmede blir foreldre, blir det viktig å ha god kunnskap om hva som kjennetegner dem i foreldrerollen. Forskningen som blir referert til i denne oppgaven er konsentrert om de med lett psykisk utviklingshemming, fordi man ikke antar at de med moderat eller alvorlig psykisk utviklingshemming kan klare foreldrerollen. I alle definisjoner på intellektuell dysfunksjon inkluderer man i dag at mangler i adaptiv atferd er et av hovedkriteriene for diagnosen psykisk utviklingshemmet. Jeg vil drøfte ulike faktorer som predikerer foreldreferdigheter, både i og utenfor den psykisk utviklingshemmede selv. Tilknytningsrelasjonen i mor-barn dyaden blir særlig vektlagt, fordi den danner utgangspunkt for alle senere relasjoner i livet. Mye forskning fokuserer på betydningen av nettverksstøtte, fordi sosial støtte har vist seg å være en viktig predikerende faktor for om foreldreskapet lykkes eller ikke. Flere undersøkelser har vist at foreldreadferden til psykisk utviklingshemmede kan bedres ved hjelp av adekvat pedagogisk intervensjon. Hvilke betingelser som må være tilstedet for at opplæringsprogrammene skal ha noen effekt, og hvilke utfordringer som møter hjelpeapparatet på system- og personnivå, vil utgjøre en sentral del av denne oppgaven.
Målet med oppgaven er å gi en oversikt over forskning om psykisk utviklingshemmede og deres foreldreadferd i lys av blant annet Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Sammenhengen mellom familien og det offentlige og private nettverket deres vil bli diskutert med bakgrunn i nyere empiri. Dessuten prøver oppgaven å vise hvilke implikasjoner denne kunnskapen vil ha for pedagogisk intervenering for denne gruppen, og diskutere hvorvidt psykisk utviklingshemmede kan lykkes som foreldre under gitte betingelser.
Metode
Oppgaven er hovedsaklig basert på litteratursøk på nettet. Hovedvekten av kildene tar utgangspunkt i empiri gjort av forskere fra Europa, Australia og Amerika. Dette fokuset på utenlandsk forskning skyldes at det er her man finner mest forskning på området. De refererte studiene ble valgt ut fordi de best belyser problemstillingen og dermed kan de forhåpentligvis også fungere som kilde for tilsvarende empiriske undersøkelser i Norge.
Kildebruk
Kildene til denne oppgaven er hentet både fra primær- og sekundærlitteratur. Blant primærkildene bør særlig nevnes John Bowlbys bok "Attachment and Loss" (1969) som danner utgangspunktet for den refererte forskningen om tilknytning og tilknytningsadferd. Urie Bronfenbrenners (1979) bok "The Ecology of Human Development" danner grunnlaget for det jeg skriver om nettverkets betydning for foreldreadferden til den mentalt retarderte. Disse primærkildene blir supplert med fagbøker om psykisk utviklingshemmede, lærebøker i utviklingspsykologi, tidsskriftartikler i fagblader, artikler hentet fra nettet via Bibsys og tidligere masteroppgaver.
Hovedkonklusjoner
Det er ikke forskningsmessig konsensus på hva som er godt nok foreldreskap. Definisjoner varierer fra fravær av klager fra samfunnet rundt, bevis for at barnet er rent, får mat, er velkledd og blir sendt til skolen, til andre som inkluderer kvalitative aspekter ved mor-barn relasjonen og graden av emosjonell, kognitiv og språklig stimulering som absolutte krav. Det kan også være diskrepans mellom hva de psykisk utviklingshemmede selv mener de trenger hjelp til, og hva hjelpeapparatet mener de trenger. Disse ulike utgangspunktene vil både ha innflytelse på hva slags foreldreadferd man søker å endre, og hvilke hjelpetiltak som iverksettes.
De fleste profesjonelle i den vestlige verden har adoptert den tredelte definisjonen av psykisk utviklingshemming som å inkludere intellektuell dysfungering, dårlig adaptiv tilpasning og en relativt tidlig forekomst i livet. Psykisk utviklingshemmede kan ha ulik adaptiv atferd både seg i mellom, og i ulike perioder av eget liv. Dette understreker hvor viktig det er å tilnærme seg spørsmålet om foreldreferdigheter på en individuell måte.
Psykisk utviklingshemmedes foreldreferdigheter er et resultat av både individuelle egenskaper og temperament, miljøvariabler og nettverksrelasjoner. Tilknytningsrelasjonen i mor-barn dyaden regnes som den mest grunnleggende mellommennesklige relasjonen i livet. Mentalt retarderte mødre kan ha særlige utfordringer for å danne en god tilknytningsrelasjon med barnet sitt, men hvis disse mødrene er villige til å motta støtte, har egne positive tilknytningsrelasjoner i livet, og ikke har andre store problemer, vil pedagogisk intervensjon kunne hjelpe dem å bedre tilknytningsadferden sin. Forskning har også vist at barnet har evne til å knytte seg til signifikante andre dersom omsorgsevnen til mor er svak.
Opplevd sosial støtte er den mest konsistente og sterkest predikerende faktor for personlig tilpasning. Dersom mor lever isolert har det vist seg at det er større risiko for omsorgssvikt i forhold til barnet. Utfordringene blir å hjelpe den mentalt retarderte moren til å utvikle lokalt basert nettverksstøtte. Hvis støttepersonene fokuserer på kompetanse og selvstendiggjøring, maksimerer det foreldrenes utviklingspotensiale og skaper trivsel hos den mentalt retarderte.
De psykisk utviklingshemmede foreldrene utgjør ingen homogen gruppe, selv om de har noen generelle trekk felles. Det kan derfor være en fordel å bruke en kombinasjon av gruppe- og hjemmeundervisning. Gruppeundervisning gir blant annet muligheten for å danne sosiale nettverk og bedre sosiale ferdigheter, mens den individuelle undervisning i hjemmet ivaretar den enkeltes læringsstil- og behov. De generelle kravene til et godt opplæringsprogram er at undervisningen bør være konkret, interaktiv og oppmuntrende.
Psykisk utviklingshemmede kan lykkes som foreldre under gitte betingelser. De vil alltid trenge hjelp og støtte, både fra privat og profesjonelt hold. Denne foreldregruppen har et grunnleggende behov for sosial integrering, og i det sosiale nettverket ligger det også et læringspotensiale. Men for å sikre adekvat foreldreadferd er den profesjonelle omsorgen også nødvendig, gjennom godt tilrettelagte opplæringsprogrammer.
Det er vanskelig å trekke noen generelle konklusjoner siden det er store individuelle forskjeller innen gruppen. I tillegg vanskeliggjøres generaliserbarheten av forskningsresultatene av at de fleste undersøkelsene er gjort med små utvalg. Forskningen bør i fremtiden fokusere på faktorer som predikerer godt nok foreldreskap, og hvordan hjelpeapparatet kan intervenere på best mulig måte. Den viktigste interveneringen i forhold til barn av psykisk utviklingshemmede er å støtte deres foreldres omsorgskompetanse. | nor |