| dc.description.abstract | TEMA OG PROBLEMSTILLING
Temaet i denne masteroppgaven er ’de grunnleggende ferdighetene’ i Kunnskapsløftet. ’De grunnleggende ferdighetene’; å kunne lese, å kunne skrive, å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy, skal være gjennomgående i alle fag i den nye læreplanen. Prosjektet omhandler hvordan ’de grunnleggende ferdighetene’ oppstod som et sentralt fenomen i norsk utdanningspolitikk, og med utgangspunkt i dette analyseres hvilke forståelser som er fremtredende og videre hvordan vi som sosiale aktører gir mening til ’de grunnleggende ferdighetene’ på ulike måter. Begrepet literacy er videre sentralt i analysen, både som et uttrykk for ’de grunnleggende ferdighetene’ og som en analytisk kategori. Ved å gjøre en nærlesing av ’å kunne lese’ rettes det fokus mot å vise hvordan det kan konstrueres ulike forestillinger og forståelser knyttet til ’de grunnleggende ferdighetene’. Analysen gir således også grunnlag for problematisering av et sentralt fenomen og påfølgende refleksjoner over utfordringer i Kunnskapsløftet.
Oppgavens todelte problemstilling er:
Hvordan oppstod ’de grunnleggende ferdigheter’ som et sentralt element i norsk utdanningspolitikk?
Hvordan konstrueres forståelser av ’de grunnleggende ferdighetene’, spesielt med hensyn til ’å kunne lese’?
METODISK TILNÆRMING
Problemstillingen belyses gjennom en diskursanalytisk tilnærming. En diskursanalyse har et sosialkonstruktivistisk utgangspunkt, og er godt egnet til å vise hvordan vi gir ulik mening til fenomener i den sosiale verden. Det er et sentralt mål for oppgaven å belyse hvordan det kan knyttes ulike forståelser til ’de grunnleggende ferdighetene’, og en diskursanalyse kan belyse både hvordan meninger blir konstruert og fenomener blir representert. Den diskursteoretiske tilnærmingen legger et bredt tekstbegrep til grunn, noe som impliserer at både skriftlige tekster og sosiale fenomener er en del av analysen. Det legges vekt på å vise både fremtredende og alternative virkelighetsoppfatninger i den utdanningspolitiske diskursen. Oppgaven kan derfor sies å befinne seg både på en politisk og en vitenskapelig arena.
LITTERATUR OG KILDER
Både utdanningpolitiske dokumenter, avisartikler og teoretiske bidrag er sentrale i analysen. De sentrale utdanningspolitiske dokumentene i oppgaven er St.meld. 30, Kultur for læring, og Kunnskapsløftet. I tillegg analyseres andre formelle dokumenter og kilder som gir grunnlag for å belyse ’de grunnleggende ferdighetene’. Laclau og Mouffes diskursteori inngår i litteraturutvalget. Med hensyn til litteratur benyttes det en bred vitenskapelig tilnærming for å synliggjøre meningskonstruksjon og tolkningsrom knyttet til ’de grunnleggende ferdighetene’ og ’å kunne lese’. Til slutt har det blitt lagt vekt på å belyse problemstillingen både gjennom nasjonal og internasjonal litteratur.
HOVEDKONKLUSJONER
I analysen av hvordan ’de grunnleggende ferdighetene’ oppstod som et sentralt element på den utdanningspolitiske dagsordenen, knyttes det fremtredende forståelser til det funksjonelle, individuelle og dekontekstualiserte. Den internasjonale påvirkningen er tydelig både i form av konkrete resultater i de internasjonale undersøkelsene og gjennom en utstrakt bruk av imaginære og delvis tomme uttrykk som kunnskapssamfunnet, økte krav, livslang læring etc. Begge disse faktorene virker legitimerende for innføringen av ’de grunnleggende ferdighetene’. Behovet for en økt satsning på ’grunnleggende ferdigheter’ relateres spesielt til kunnskapssamfunnet og forholdet mellom kunnskap og økonomi. Vektleggingen av noe selvfølgelig tolkes her som et uttrykk for sentrale forståelser og for hva som anses som viktig i den utdanningspolitiske diskursen.
Analysen viser videre hvordan både kompetanse, ferdigheter og literacy søker å være uttrykk for elevenes læring. Begrepene er imidlertid alle åpne for ulik betydningsfastlegging og får i stor grad sin mening konstruert ut fra hvordan de relateres til andre sentrale elementer i norsk utdanningspolitikk. Kompetanse kan for eksempel forstås både som et uttrykk for funksjonelle ferdigheter og som en form for allmenndannelse. Utfordringer knyttet til begrepsfesting og begrepsforvirring fremstår som gjennomgående i den utdanningspolitiske diskursen. Når sentrale begreper i tillegg fremstår som åpne og tomme, blir de også politisk betydningsfulle gjennom hvordan vektleggingen av relasjoner til andre elementer i den utdanningspolitiske diskursen påvirker vår meningskonstruksjon.
Som sosiale aktører forstår vi fenomener ulikt. Literacybegrepet blir brukt analytisk for å synliggjøre ulike forestillinger knyttet til ’de grunnleggende ferdighetene’, og bidrar dermed også til å dekonstruere forståelsen av ’de grunnleggende ferdighetene’ som funksjonelle, individuelle og dekontekstualiserte. Spesielt synliggjør nærlesingen av ’å kunne lese’, som en av ’de grunnleggende ferdighetene’, hvordan det er en vid forståelse av lesing som formidles i Kunnskapsløftet. Dette blir også synlig gjennom hvordan kompetansemålene knyttet til ’å kunne lese’ må forstås som komplekse og som mål å strekke seg mot. Følgelig krever arbeidet med disse målene komplekse og varierte skriftspråklige tilnærminger. Den samme vide forståelsen er synlig i beskrivelsen av ’å kunne lese’ i samfunnsfag. Hvor godt egnet er da begrepet ’grunnleggende ferdighet’ for å beskrive komplekse læringsmål? Det er behov for et uttrykk som funksjonell literacy eller grunnleggende lese- og skriveferdighet, men ’de grunnleggende ferdigheter’ som begrep er lite egnet til å formidle forståelser av lesing slik de blir konstruert og formidlet i kompetansemålene knyttet til ’å kunne lese’. Samtidig viser alternative forståelser av ’de grunnleggende ferdighetene’ hvordan de kan og kanskje også må oppfattes som sosiale, mangesidige og også relatert til allmenndannelse?
Analysen viser hvordan vurdering kan være en snublestein med hensyn til hvordan vi oppfatter ’de grunnleggende ferdighetene’, kompetansemålene og ’å kunne lese’ i Kunnskapsløftet. Dersom vurderingsfeltet i stor grad relateres til New Public Management og behovet for resultatvurdering, kan dette forsterke den funksjonelle, individuelle og dekontekstualiserte forståelsen av ’de grunnleggende ferdighetene’, og dermed virke innsnevrende på de komplekse læringsmålene. En forståelse av at ’de grunnleggende ferdighetene’ skal kunne måles og at kompetansemål skal kunne nås, vil kunne peke henimot en innsnevring av selve læringsbegrepet.
Til slutt har analysen vist hvordan det er lett å legitimere en satsning på ’grunnleggende ferdigheter’. Det er langt enklere å legitimere ferdigheter enn innhold, samtidig som det er høyst problematisk å være mot et større fokus på at flere elever tilegner seg grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. Samtidig er det viktig å diskutere nettopp sentrale elementer i en læreplan. Innføringen av ’de grunnleggende ferdighetene’ gjør det nødvendig å være kritisk til hvilke forståelser som er fremtredende på den utdanningspolitiske arenaen. | nor |