| dc.description.abstract | Valgt problemstilling:
Hvilken effekt har Aggression Replacement Training på en ung voksen mann med ADHD og atferdsproblematikk, når det gjelder reduksjon av fysisk og verbal aggresjon?
Utgangspunkt
ADHD er for de fleste en kjent diagnose. Den kan stilles i gjennom diagnosemanualen DSM-IV og ICD-10. ICD-10 er diagnosemanualen som benyttes her i Norge, og diagnosen har her betegnelsen Hyperkinetisk Lidelse. Allikevel blir betegnelsen ADHD benyttet både i dagligtale og i fagmiljøer. Symptomene hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhetsvansker er kjennetegnene for diagnosen, og de er også ofte årsaken til hvorfor personene gjør som de gjør.
Komorbide tilstander forekommer ofte blant personer med ADHD, spesielt atferdsforstyrrelser. Atferdsforstyrrelser forekommer i ulike grader og varianter, og kommer i denne oppgaven under begrepet problematferd. Problematferd er et samlebegrep som kan romme begreper som atferdsvansker, atferdsforstyrrelser og antisosial atferd.
Problematferd kan forekomme hos alle til tider. Men det er ikke slik at man har atferdsproblematikk dersom man viser en slik atferd. Det er når frekvensen av denne atferden er høy og viser et mønster, vi snakker om problematferd. Utvikling av problematferd kan også sees i lys av risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Disse kan gi oss indikasjoner på om en person kan være i fare for å utvikle atferdsforstyrrelser. Symptomene av ADHD er risikofaktorer for å utvikle dette.
Aggresjon er en del av problematferden. Aggresjon blir som oftest delt inn i affektiv og instrumentell aggresjon. Dette sier noe om hvordan aggresjonen blir brukt. Den affektive aggresjonen kan sies å bli brukt der målet er å skade andre, mens den instrumentelle går ut på å oppnå noe eller å skaffe seg goder gjennom å bruke aggresjon.
Denne oppgaven fokuserer mye på atferd og at aggresjon er lært. Innen Behaviorismen er det tre læringsteorier som kan forklare hvorfor aggresjon forekommer. Gitt at aggresjonen er lært, kan klassisk betingning, operant betingning og sosial-kognitiv læringsteori forklare hvordan dette skjer. Felles for teoriene er at aggressiv atferd blir lært med de samme prinsippene som all annen atferd.
Klassisk betingning forklarer aggressiv atferd i gjennom S-R forholdet. Man responderer på stimulus, og læring skjer når man assosierer stimuli med hverandre. Denne assosiasjonen etableres når en betinget stimulus blir presentert rett før en ubetinget stimulus.
Operant betingning kan forklare aggressiv atferd ved å se på hvilke forsterkningskontigens en atferd får. Et viktig prinsipp i Operant betigning er at atferd bestemmes ut i fra vår forsterkningshistorie. Atferd der konsekvensen har vært forsterkende, vil øke i forekomst.
Sosial-Kognitiv læringsteori går ut på at man lærer ved å observere modeller. Man kan lære ved å observere en annen persons atferd og konsekvensen av denne. Er det en forsterkende konsekvens, er det sannsynlig at vi reproduserer atferden. Dette kalles for vikarierende forsterkning. I forhold til aggressivitet, lærer man blant annet dette ved å se aggressive modeller få forsterkning for deres atferd.
Programmet Aggression Replacement Training (ART) er et preskriptivt, multimodalt pedagogisk program som har til hensikt å øke sosiale ferdigheter ved å trene på sosiale alternativ i stedet for aggressiv atferd.
ART består av tre moduler; Sosial Ferdighetstrening (Skillstreaming), Sinnekontrolltrening (Anger Control Training) og Moralsk Resonneringstrening (Moral Reasoning Training).
Sosial Ferdighetstrening går ut på å trene på alternativer til aggressiv atferd. Det benyttes rollespill i treningene, samt teknikker for selv-instruksjon. Store deler av denne modulen har sitt teoretiske utgangspunkt fra Sosial-Kognitiv læringsteori.
Sinnekontrolltreningen er den emosjonelle komponenten i ART. Modulen tar utgangspunkt i Feindler og Ectons modell, som går ut på identifisering av ytre og indre sinneutløsere, bevisstgjøring av egne sinnesignaler, samt å trene på sinnedempere og selv-evaluering.
Store deler av Moralsk Resonneringstrening er basert på Lawrence Kohlbergs teori om moralske utviklingsstadier. Treningene tar form som diskusjoner der ulike dilemmaer blir tatt opp og diskutert. Elevene øver på å ta valg og på å argumentere for disse.
Programmet er basert på mange ulike teorier, og er i sådan et pragmatisk program. Det baserer seg på hva som tidligere har blitt vist fungerer.
Arnold Goldstein, Barry Glick og John C. Gibbs er de tre personene som har vært utviklerne av programmet. Evalueringer viser at programmet har en positiv effekt på unge med kriminell og antisosial atferd.
Design
For å kunne svare på denne problemstillingen blir effekten målt i forekomster av fysisk og verbal utagering. Ved et N=1 design kan en effekt måles ut i fra målinger tatt før tiltaket, under og etter. Det er målinger før og etter som skal sammenlignes, men målingene underveis kan gi en indikasjon på tendens. Målingene er derfor blitt foretatt med et ABA desgin.
Resultater og diskusjon
Resultatet som ble målt etter tiltaket viste at det ikke hadde vært noen effekt med tanke på reduksjon av fysisk og verbal utagering. Man så faktisk en økning av målatferdene.
For å kunne svare på hvorfor det ikke var noen effekt, kan det bli sett på hvilke elementer som kan ha forårsaket dette, samt hva som kunne blitt gjort annerledes.
En evaluering av gjennomføringen viser at programmet ble gjennomført korrekt. Dermed kan det tyde på at det er andre elementer som kan forårsake målatferdene.
Generaliseringen fra treningene og til den unge mannens hverdag, var trolig ikke god nok. Det var få elementer som bidro til en slik overføringstrening av programmet. Det kunne kanskje ha blitt en større effekt av programmet dersom de samme forsterkningsbetingelsene hadde også blitt benyttet utenom trening. Det ble kanskje ikke stor nok stimulusvariasjon, med tanke på at det ikke ble gitt direkte forsterkning dersom han utøvet atferden han hadde trent på. Dette kan ha påvirket slik at ferdighetene ikke ble benyttet.
Selve utførelsen av ferdighetene og sinnekontrollteknikkene kunne også med fordel ha fått mer tid til trening. Det ble opplevd at gjennomføringene av ferdighetene tok alt for lang tid. Ved å benytte fluency-trening kunne ferdighetene og teknikkene ha blitt mer automatisk og smidig utført.
Ut i fra Albert Banduras teori om modellære, kan det også være tilfelle at trenerne i tiltaket ikke var effektive som modeller. En implikasjon med dette kan være at den modellerte ferdigheten ikke blir så attraktiv å bruke.
Uregelmessig medisinering kan ha påvirket målatferdene, ved at diagnosens symptomer blir tydeligere uten medisinering. Det ble i ettertid kjent at medisineringen ikke gikk som normalt i perioden der det var høyest frekvens av utageringer.
Konklusjon
I denne undersøkelsen hadde ikke Aggression Replacement Training noen effekt i forhold til reduksjon av fysisk og verbal utagering hos den unge mannen med ADHD og atferdsproblematikk. | nor |