| dc.description.abstract | 1. Problemområde/problemstilling
Den sentrale problemstillingen i denne avhandlingen er: Hvordan kan elevene oppnå dannelse, og hvilke kriterier og forutsetninger er knyttet til dette? Konteksten og bakgrunnsområdet for dannelsesdiskusjonen er den videregående opplæring og spenningen mellom yrkesfaglig versus allmennfaglig dannelse. Teorigrunnlaget er danningsteori, pedagogisk filosofi, pedagogisk idéhistorie og didaktikk. Elevenes dannelse ses i forhold til det ”allmenndannende” og det ”yrkesfaglige”. Jeg legger vekt på en ”utvidet” forståelse av dannelsesbegrepet der forholdet mellom ”håndens” og ”åndens” dannelse spesielt blir diskutert. Dette ses i forhold til det ”senmoderne” samfunnet.
2. Metode
Avhandlingen har bakgrunn i teorier og kan plasseres innenfor en hermenautisk tradisjon. Problemstillingen blir belyst med referanse til litteratur. Jeg har sett de ulike tekstene i forhold til hverandre, og satt dem sammen slik at de underbygger problemstillingen og gir en avklaring om forhold rundt et utvidet dannelsesbegrep.
3. Kilder
Grunnlaget for arbeidet er først og fremst pedagogisk litteratur, både primær og sekundær. Hovedkilden for å beskrive og utdype dannelseskravet ses i helheten av valget av de ulike teoretikere. De ulike kilder er valgt for å belyse problemstillingen i oppgaven.
4. Hovedkonklusjoner
Utgangspunktet for problemstillingen min er å vise hvilke krav og forutsetninger som må oppfylles for at dannelsen skal finne sted i den videregående opplæring. I forhold til elevenes dannelse, er innhold, metode, krav til læreren/veilederen og evaluering i skole og arbeidsliv temaer som går igjen i oppgaven. Yrkesutdanningen mener jeg representerer en korrigering til et rådende dannelsesideal som ensidig legger vekt på ”hode” i utdannelsen. Jeg mener dannelsen i den videregående skole, i det ”senmoderne” samfunn, ikke ensidig bør knyttes til kunnskap som ”teori” og ”hode”, men også til kunnskapstilegnelse der det praktiske og dermed ”kropp”, får en viktig plass.
Kunnskapsinnholdet som fagene representerer er dannelsens innholdsside. Jeg mener ”mesterlære” har egenskaper som nettopp knytter elevenes behov for aktivitet og tenkning sammen. Elevene lærer av en mer erfaren person/er. I opplæringen reflekterer elevene gjennom handling, og bruk av det lærte er sentralt. Dannelsesvirkningen kan ses i elevenes tilegnelse av faglige ferdigheter, samtidig som ansvarlighet og selvstendighet utvikles. Egenaktivitet mener jeg er en viktig del av dannelsen, fordi ”kroppen” er med i læringsprosessen. Kriterier for et ”utvidet” dannelsesbegrep finner jeg derfor i å se ”håndens” og ”åndens” dannelse som to deler av en helhetlig dannelse. Et slikt perspektiv representerer viktige innsikter i forhold til kunnskap, kompetanse og fleksibilitet i det senmoderne samfunnet. Jeg mener at tenkning og abstraksjon, fri for praksis, således bare er en del av dannelsen.
Jeg har forsøkt å snu litt om på en ”klassisk” måte å se dannelsen på. Dannelsen i et helhetlig perspektiv, hvor eleven får ”brukt hele seg”, mener jeg bør være en overordnet målsetting for opplæringen. Jeg mener elevene blir motiverte og kan opprettholde sin egen innsats og innsikt i opplæringen. Dermed ligger dannelsen i at elevene kan utvikle seg til å bli selvstendige, reflekterte, ansvarsfulle og handlingskompetente mennesker. Læreren ser at opplæringen og dannelsen ikke kan skilles, fordi formidlingen av innholdet og elevenes selvstendige arbeid i ulike aktiviteter i skolen, og utenfor, vil ha implisitte verdier som overføres til elevene. | nor |