| dc.description.abstract | PROBLEMOMRÅDE:
Jeg retter fokus mot sykepleierens dilemma mellom autonomi og paternalisme i omsorgen for demente, via problemstillingen: "Hvordan forholder sykepleieren seg til dilemma mellom autonomi og paternalisme i omsorgen for demente som bor i institusjon?"
Jeg har i flere år arbeidet med mennesker som er aldersdemente, og ser daglig etiske dilemma, der sykepleieren er i tvil om hva som er rett eller galt, ønsket og uønsket, tillatt eller forbudt. De demente pasientene i institusjon trenger hjelp til å fungere i dagliglivet, og mister innsikt i egen situasjon. De kan utsette seg selv eller andre for skade og motsette seg nødvendig helsehjelp. Dermed må sykepleieren yte hjelp og i større eller mindre grad overta styringen i hverdagen. Dette belyser jeg gjennom teori om autonomi og paternalisme, hvor jeg også inkluderer tvangsproblematikken og maktforholdet mellom pleier og pasient.
Dilemma mellom autonomi og paternalisme kommer tydelig frem gjennom hverdagslige situasjoner som i stell og ved måltider. Mine data er derfor hentet fra slike situasjoner. Jeg ønsket i min studie å finne ut mer om hvordan sykepleieren håndterer praktiske situasjoner med aldersdemente, hvor både pasientens autonomi og faglige hensyn skal ivaretas.
METODE:
I denne undersøkelsen har jeg valgt et kvalitativt undersøkelsesdesign fordi jeg ønsket å få frem mine informanters erfaringer, opplevelser og refleksjoner omkring dilemma mellom autonomi og paternalisme i omsorgen for demente. Som innsamlingsmetode valgte jeg et halvstrukturert intervju, fordi jeg ønsket en fleksibel tilpasning til den enkeltes forutsetninger, samtidig som den moderate strukturen bidrar til å holde intervjuet innenfor de relevante tema jeg ønsket å samle data om. Informantene var åtte sykepleiere som arbeidet i institusjon for demente. Disse institusjonene var sykehjem og bokollektiv/bofellesskap. Valget falt på disse institusjonene fordi det her bor mennesker som har sykdommen demens, men også for å få variasjon i data.
De innsamlede data fra intervju har jeg drøftet i lys av teorien som er lagt til grunn for oppgaven. Intervjuene transkriberte jeg ordrett.
RESULTATER:
Situasjoner der den dementes autonomi settes på prøve, viser seg ofte gjennom den daglige, praktiske veiledningen med pasienten, slik som i morgenstell og ved måltider. Ifølge informantene vil som regel pasienten få en følelse av selvbestemmelse og at han/hun i større grad har styring over eget liv, når pasienten selv tar del i stellet.
I veiledningen av demente mennesker, beskriver informantene dilemma mellom autonomi og paternalisme gjennom tre faser: I utgangspunket ønsker informantene at den demente skal bestemme selv, så langt det lar seg gjøre, og så lenge det ikke er fare for at han/hun eller andre kommer til skade. For å få dette til, beskriver informantene viktigheten av å vise respekt for pasientens meninger. Sykepleieren viser respekt ved å lytte til hva pasienten har å si. For å ivareta pasientens selvbestemmelsesrett, bør sykepleieren ha gode holdninger til demente mennesker og et positivt syn på mennesket. Dette kommer til uttrykk ved at sykepleieren setter seg inn i pasientens situasjon og prøver å handle på en måte som er i tråd med pasientens egne ønsker.
Neste fase beskrives som en gråsone mellom autonomi og paternalisme, der sykepleieren synes det er vanskelig å vite hvordan hun skal handle, fordi hun er usikker på konsekvensene dersom den demente får bestemme selv. Pasienten motsetter seg stell og pleie, og sykepleieren vurderer om hun skal respektere pasientens avgjørelser eller om hun skal overta stellet, og ta avgjørelsene på vegne av pasienten. Avgjørende for et positivt utfall, både for pleier og pasient, er ifølge informantene god kommunikasjon mellom pleier og pasient, at sykepleieren har kunnskap om demens, et helhetlig menneskesyn, samt sykepleierens evne til empati.
Enkelte ganger ender situasjonen med at pasienten blir tatt med makt (tredje fase). I disse tilfellene hender det at den demente pasientens autonomi blir tilsidesatt. Her beskriver informantene tilfeller med maktbruk og tvang, for å beskytte pasienten mot å skade seg selv eller andre. Informantene beskriver dette som siste utvei, etter at alt annet er prøvd | nor |