Klassereisens uutholdelige tyngde : om å ta doktorgrad uten akademisk stamtavle

Abstract

Tema for denne oppgaven er klassereiser gjennom utdanning på doktorgradsnivå, og viser blant annet hvordan det oppleves å være den eneste i familien som har tatt en doktorgrad. Utgangspunktet er utdanningsrevolusjonens betydning for ungdoms utdanningsnivå de siste 30 år. Med økt tilgang til høyere studier er det mange som opplever å ha langt høyere utdanning enn sine foreldre. Høy utdanning kan gi muligheter for sosial mobilitet, herav begrepet klassereise. En klassereisende er en person som flytter seg oppover i klassehierarkiet, i denne oppgaven dreier det seg om reisen fra arbeiderklassen til middelklassen. Problemstillingen er: Hvordan påvirker klassereiser identitet og relasjoner? Jeg har undersøkt om endringene i tilgang på høyere utdanning har ført til at en er blitt mer frigjort fra sosiale strukturer, eller om sosial bakgrunn fortsatt har betydning når en skal tilpasse seg et yrkesliv i akademia. Hensikten med å skrive en oppgave om dette temaet er å belyse en problemstilling som angår stadig flere, og derfor etter min mening er aktuell. Det er et tema som kan være vanskelig å snakke om, fordi holdningen i dagens samfunn er at alle har like muligheter til å lykkes på alle arenaer, og at sosial bakgrunn er underordnet. Det teoretiske fundamentet består først og fremst av utvalgte tekster fra Pierre Bourdieu. Jeg har også med Toril Mois tolkninger av Bourdieu, samt tekster fra Raymond Boudon og Marianne Nordli Hansen. Videre har jeg hentet essayistisk og til dels skjønnlitterære bidrag fra Karin Sveen, Ronny Ambjörnsson, Lars Ove Seljestad og Anneli Jordahl. Med utgangspunkt i en fenomenologisk forskningstradisjon har jeg belyst klassereiser på individnivå gjennom kvalitative intervjuer med sju akademikere. Disse personene har tatt doktorgrad uten å ha akademisk ballast hjemmefra, og har slik foretatt klassereiser gjennom doktorgraden. Jeg fant at endringene i utdanningsmønstrene i etterkrigstiden har ført til stor grad av sosial mobilitet. Tradisjonelle klasseinndelinger er i forandring ved at færre definerer seg som medlemmer av arbeiderklassen. Til tross for at de ytre skillelinjene viskes ut, er selvoppfatningen til de klassereisende ofte forankret i en forestilling om hjemløshet. Mange mister kontakt med barndomsvenner fordi den akademiske karrieren skaper for stor avstand til at vennskap kan fortsette å eksistere. En er ikke hjemme i det gamle miljøet lenger, men føler seg heller ikke helt fortrolig med det nye, akademiske miljøet med sine usynlige spilleregler. Mange opplever at de mangler kulturell kapital, noe som fører til sosial usikkerhet og tvil. Følelsen av å være en outsider slipper ikke taket, og klassereisen setter i gang et identitetsskifte hos den klassereisende. For å unngå å føle seg marginalisert endres atferden, blant annet i form av endring av egen dialekt. Noen opplever skam og fortier sin sosiale bakgrunn i akademiske sammenhenger. Til tross for til dels negative erfaringer, opplever personer som har foretatt en klassereise gjennom doktorgraden seg som privilegerte, fordi gleden ved å forske gir en frihet og et innhold andre yrker ikke kan tilby.