Det autonome subjekt : betingelser for å fremme rasjonalitet i den formelle oppdragelsen

Abstract

Problemstilling Hensikten med denne oppgaven er å utrede hvilke kvaliteter som må ligge til grunn for at et menneske kan betegnes som ferdig dannet, hvilke hindringer som ligger i veien for en slik dannelsesprosess og hvilke betingelser som må ligge til grunn for at dannelse kan skje. Metode Metoden som brukes i denne oppgaven kan sies å være analytisk i og med at den benytter litteratur som bakgrunn for å fremstille problemet og den mulige løsning i en helhetlig, konsistent og koherent rekonstruksjon. Hovedkonklusjoner og litteratur Det myndige mennesket knyttes til Kants begrep om det autonome subjekt og kan oppsummeres som det tenkende, handlende, vågende og ansvarlige mennesket. Samfunnet analyseres i hovedsak på bakgrunn av Adorno og Habermas’ analyse. Konklusjonen er at samfunnet har en tendens til å reprodusere herredømmet gjennom legitimerende ideologier. I senkapitalismen er ideologien dominert av et institusjonalisert utviklingsbegrep som er knyttet til økt økonomisk vekst. Den instrumentelle og strategiske logikk knytter seg til sub-systemer som tradisjonelt har vært regulert av tradisjonsbundne normsystemer. Dette gjelder også skolen som er samfunnets formaliserte oppdragelsesinstitusjon. Med utgangspunkt i Hellesnes ser vi på sosialiseringen i senkapitalismen og hvordan denne har en tendens til å ta form av tilpasning framfor dannelse. Vi foretar en diskusjon med bakgrunn i Durkheim, Weber, Habermas og Mollenhauer når vi ser på hvilken vitenskap som må ligge til grunn for dannelsen. Vi sier at oppdragelsen må være knyttet til en emansipatorisk vitenskap som må være transendental slik at den legger forholdene til rette for at subjektet selv kan forstå de strukturer som påvirker det og selv velge dannelsesprosess. Dette knyttes til begrepet kritisk empirisk utdanningsvitenskap. Vi tar utgangspunkt i Dale og Weber når vi ser på skolen som organisasjon. En profesjonell skoleorganisasjon må sørge for at praksisen følger en kompetent handlingsrefleksjon der læreren primært er en sosialt integrert aktør innenfor en organisasjon som bygger sine handlinger på en grunnmodell knyttet til undervisning som dannelse. Noen ganger må imidlertid skolen opprettholde en rettsordning, og dermed opptrer også skoler som et forvaltningssystem. Skolen som dannelsesorganisasjon knyttes til en nettverksorganisasjon mens skolen som forvaltningsorganisasjon knyttes til byråkratiet. Didaktikk knyttes til Kants fire didaktiske begrep om sivilisering, kultivering, moralisering og disiplinering. Disiplinering knyttes til forvaltning og byråkrati hvor autoriteten fremstår som autoritær. Dersom elvene skal oppdras til autonome subjekt må de lære å være i konflikt med autoriteten og derfor kan ikke skolehverdagen kun være preget av det Dale betegner som solidarisk deltagelse.