| dc.description.abstract | 1. Problemområde og problemstilling
I dagsaktuelle teorier om identitet og læring i organisasjoner blir identiteten ofte betraktet som resultatet av en læringsprosess, konstruert i møtet med andre individer gjennom deltakelse i en praksis. Jeg ønsker i denne avhandlingen å snu rundt på dette forholdet og heller betrakte identiteten som et viktig utgangspunkt for læring. Dette er ikke fordi jeg er uenig i synet på identiteten som konstruert i en læringsprosess, men fordi det kan være forhold ved identitetsprosessen organisasjoner bør ta hensyn til når de skal tilrettelegge for medarbeidernes læring. Individers selvoppfatning og identitet preges av det sosiale og faglige miljøet de befinner seg i og dette får konsekvenser i situasjoner hvor kunnskapsutvikling og kunnskapsutveksling skal foregå. Med bakgrunn i dette ønsker jeg å drøfte relasjonen mellom identitet og læring ut fra følgende problemstilling:
Hvordan kan styrking av ansattes identitet være et grunnlag for læring i organisasjoner?
Implisitt i problemstillingen ligger et behov for å belyse ulike sider ved identiteten som fenomen og trekke ut noen forhold som påvirker og styrker konstruksjonen av identiteten. Det blir i tillegg sentralt å knytte identitet mot læring i organisasjoner og vurdere hvordan læringsprosesser kan skje med utgangspunkt i disse identitetsstyrkene forholdene.
2. Metode
Styrking av identitet som grunnlag for læring er belyst med tekster som kilder. Ved å stille spørsmål, konstruere midlertidige hypoteser og arbeide ut fra en forhåndsteori bærer metoden jeg benytter meg av i seg elementer av en dialektisk hermeneutisk litteraturstudie. Ved å følge normer for kildegransking og litteraturhenvisning, samt bruk av sitater, gis leseren muligheter til å etterse mine tolkninger og rekonstruksjoner av sentrale teorier.
3. Kilder
Oppgaven er teoretisk og tar utgangspunkt i skriftlig kildemateriale. Jeg vil i stor grad benytte meg av primærkilder, men også støtte meg til sekundærkilder, det vil si andres tolking og videreutvikling av de ”klassiske” tekstene. Identiteten som fenomen klargjøres ved hjelp av Erikson, Skaalvik & Skaalvik og G. H. Mead. Sistnevnte utgjør en hovedkilde både i forhold til utviklingen av selvet og i forhold til tilrettelegging for læring. Identitetens relasjon til læring søkes også belyst bl.a. ved hjelp av Vygotsky, Von Krogh m.fl., Argyris & Schön, Nielsen & Kvale, Handal & Lauvås, Lave & Wenger, samt Erling Lars Dale. Avslutningsvis benyttes Becks tanker om det refleksivt moderne samfunn som grunnlag for en drøfting omkring etikk og identitet. Her kan også Strike & Soltis anses som sentral kilde.
4. Resultater
Et av de mest sentrale aspekter ved selvoppfatningen og identiteten er at den er sosialt betinget. Den utvikles og vurderes i samspill med andre individer, hovedsakelig ved at vi tar ”den generaliserte andres” perspektiv mot oss selv og ser oss i lys av denne. Den generaliserte andre kan betraktes som summen av holdningene og forventningene til andre individer i samfunnet vi befinner oss i. Selvet betraktes av Mead som bestående av to deler; ”me” og ”I”. Disse representerer den kollektive og den subjektive delen av mennesker og bidrar til at vi beholder vår egenart og personlighet selv om vi vurderer oss selv ut fra andre.
For at selvet skal vokse frem er språket av stor betydning: Språk og kommunikasjon er grunnleggende i den forstand at vi får tilgang til oss selv. Den signifikante kommunikasjon fremstår som sentral i denne sammenheng ettersom den forutsetter at gestene som fremmes har samme mening for alle som deltar i interaksjonen og vekker samme respons i den andre som i en selv. Kommunikasjon har i tillegg en rekke andre funksjoner; den kan være et redskap for å håndtere ulike situasjoner i dagliglivet, den gir oss mulighet til å reflektere og sette det som skjer rundt oss i perspektiv, og vi får mulighet til å delta i samspill med andre mennesker. Kommunikasjonen gir således medarbeiderne i organisasjoner mulighet for å utvikle sin refleksive intelligens ved å skape, dele og tilegne seg kunnskap. Slik kan de gjøre bruk av både egne og andres erfaringer for å løse oppgaver og problemer.
Selvet vokser frem gjennom språket, men prosessen dette skjer gjennom er samhandlingen. Samhandlingen i en organisasjon eller en gruppe i organisasjonen kan bedres gjennom en avklaring i forhold til hvem som skal være med, hva den enkelte kan bidra med og ikke minst hvordan og hvorfor samhandlingen finner sted. Dersom hver deltager kjenner både sin og andres roller og vet hvilke regler det skal handles etter, dvs. har internalisert den generaliserte andre i gruppen, styrkes identiteten til gruppen og kan alle jobbe sammen mot et felles mål. Meads begrep om ”play”, spillet illustrerer hvordan en slik god samhandling bør fungere.
Læring kan betraktes som både utvikling og deling av kunnskap. Dersom hensikten med samhandlingen i hovedsak er kunnskapsutvikling er det viktig at samhandlingen bærer preg av omsorg og ikke konkurranse. Stor vekt på kommunikasjon vil også bidra til å synliggjøre deltagernes tause kunnskap. I situasjoner hvor deling av kunnskap står sentralt, kan samhandlingen illustreres gjennom Vygotskys begrep om den nærmeste utviklingssonen, hvor de kunnskapene og ferdighetene individet enda ikke har tilegnet seg, tilegnes gjennom samhandling med en kompetent annen. Mesterlære og praksisfellesskap betraktes som metoder som tar hensyn til individenes nærmeste utviklingssone. I motsetning til Vygotskys opprinnelige metode, er betydningen av språk og refleksjon nedtonet i mesterlære og i Lave og Wengers praksisfellesskap. Dette kan betraktes som en svakhet, ettersom identiteten vokser frem gjennom språket og læringen forutsetter refleksjon for ikke å bli tom og uten relevans Lave og Wenger relaterer også identitet til læring, men identiteten betraktes i denne sammenheng som et resultat av læreprosessen, i stedet for et aspekt som kan styrke medarbeidernes læring. Identitet i praksisfellesskap får et mer faglig innhold som kan knyttes til deltakelse, mens jeg i denne oppgaven knytter identiteten til tilhørighet i et fellesskap.
Samhandling er ikke tilstrekkelig i en læreprosess. Det må være mulig å stoppe opp og reflektere, dvs. fordøye de situasjonene en har vært i eller befinner seg i, både med hensyn til å se sin egen rolle i det som skjer (identitet) og i forhold til å finne ut av egne sterke og svake sider. Ved å ta utgangspunkt i Argyris og Schöns handlingsteorier refererer jeg til ulike måter medarbeiderne kan få tilgang til sin bruksteori, det vil si skape samsvar mellom individets handlinger og de holdninger og verdier som ligger til grunn for handlingene. Undersøkelse, veiledning og refleksjon i og over praksis er sentrale metoder her. Dales tre kompetansenivåer illustrerer forholdet til refleksjon, tilegnelse av en profesjonell identitet og dobbeltkretslæring. I tillegg er de tre kompetansenivåene gode eksempler på hvordan en kan og bør håndtere behovet for refleksjon i situasjoner som er preget av sterk handlingstvang.
Til slutt i oppgaven rettes forkus mot etiske konsekvenser ved de mange endringene i dagens samfunn; det refleksivt moderne. Dette preges av et behov for hurtige avgjørelser, økte valgmuligheter, globalisering, tradisjonene mister sin betydning, økt tilgang til kunnskaper og behov for selvrealisering. Organisasjoner i det refleksivt moderne må forholde seg til disse endringene og det blir i stadig viktigere å fokusere på etikk. Dette kan gjøres gjennom moralske refleksjoner, etiske dialoger og forpliktelser overfor fellesskapet. Dersom moralen og de etiske prinsipper blir svakere og tradisjonene forvitrer kan dette true medarbeidernes identitet til organisasjonsfellesskapet. Mead understreker at ingen handlinger eller erfaringer skjer uten i forhold til den moralske bevissthet, og med dette mener han at identiteten er nært knyttet til moralen. | nor |