Grenseoppgangen mellom veiledning og terapi : et spørsmål om følelser?

Abstract

Tema Temaet for oppgaven er grenseoppgangen mellom veiledning og terapi. Som undertittelen avslører, er diskusjonen om følelsenes plass i veiledningen et sentralt punkt i denne forbindelse. Grenseoppgangen mellom veiledning og terapi har blitt definert på forskjellig måte hos ulike forfattere. Disse forskjellene reflekterer for det første at det er snakk om ulike veiledningsmodeller og tradisjoner, men vi finner også endringer innenfor de ulike modellene over tid. At det er en innholdsmessig, kvalitativ forskjell mellom veiledning og terapi bestrides ikke i oppgaven. Spørsmålet om når denne grensen krysses er derimot ikke like selvsagt, og det er denne problematikken som belyses.

Problemstilling Hvordan skiller Lauvås og Handal mellom veiledning og terapi, og hvilken plass har følelser i veiledning? Er den argumentasjonen de presenterer konsistent? Hvilke forskjeller er det mellom handlings- og refleksjonsmodellen og gestaltmodellen på disse punktene?

Metode Det er teoretisk oppgave, i form av en litteraturstudie, som er valgt for å besvare de spørsmål som problemstillingen reiser. Det foretas en analyse av hvordan handlings- og refleksjonsmodellen skiller mellom veiledning og terapi, indre konsistens i argumentasjonen drøftes, og modellen sammenlignes med gestaltmodellen med hensyn til hvordan skillet trekkes. Det er et nært slektskap mellom terapi og veiledning i gestalttradisjonen. En sammenligning av disse to tradisjonene belyser derfor oppgavens problemstilling på en hensiktsmessig måte.

Hovedkonklusjoner Handlings- og refleksjonsmodellen har delvis vært reformpedagogisk inspirert hva angår form, og kognitivt fokusert i forhold til innhold. Disse elementene reflekterer en bredde i modellen, men måten de ulike synspunktene blir fremstilt gir et inntrykk av ambivalens eller manglende konsistens. Deres bruk av Caplans teori i argumentasjonen for grenseoppgangen mellom veiledning og terapi er problematisk av flere grunner. På tross av mange nyanseringer, legges argumentasjonens tyngdepunkt på at det kognitive og det innholdsmessige skal vektlegges, framfor det emosjonelle, det personlig og relasjonelle i veiledningen, og at dette skiller veiledning fra terapi. Sammenligningen med gestaltmodellen har vist at disse synspunktene, som er nevnt ovenfor, står i kontrast til gestaltmodellens vektlegging av følelser, av det relasjonelle, og betydningen av personlige utvikling i yrkessammenheng.