En dannelsesreise : på sporet av urkvinnekraften gjennom mytenes mysterier

Abstract

Problemområde/ problemstillinger: I denne oppgaven søker jeg etter det urkvinnelige og urkvinnekraften i oss. Grunnen er at jeg opplever en sterk ubalanse mellom mannlighet og kvinnelighet i vårt samfunn og i det enkelte individ. Denne ubalanse mener jeg har store konsekvenser for moderne menneskers dannelse. Den preger måten vi forholder oss til naturen, andre og oss selv på. Min påstand er derfor at manglende kontakt med vår opprinnelige kvinnelighet og den nærmest ensidige vektlegging av det mannlige i oss er en hovedgrunn til mange av krisene vi står overfor i verden i dag. I oppgaven utforsker jeg urkvinnelighetens kvaliteter og innsikter og hvilke konsekvenser undertrykkelsen av disse har for dagens dannelse. Dessuten ser jeg på muligheten til å bringe frem igjen denne visdom gjennom gamle myter, og om urkvinnekraften kan ikles en ny ”drakt” tilpasset vår moderne dannelse. Tilnærmingsmåte: Jeg går først bakover i historien til før-patriarkalsk tid og til teorier om ulike bevissthetsformer – den magiske, den mytiske og den logisk-rasjonelle bevissthet. Jeg undersøker hva disse kilder forteller om menneskets måte å forholde seg til tilværelsen på. Dernest tar jeg for meg C.G.Jungs teori om individuasjonen som kan sies å være en indre vei til dannelse. I neste omgang anvender jeg Jungs begreper om det ubevisste på den 5.000 år gamle myten om gudinnen Inanna for å finne ut mer om det urkvinnelige. Min oppgave har dermed en teoretisk tilnærming. Kilder: Jeg henter dannelsesteorier og -begreper blant annet fra O. Korsgaard og L. Løvlie (2003) om dannelse som menneskets forhold til verden, til samfunnet og til seg selv og fra B. von Plato (2006) om dannelse som erkjennelse, etikk og identitet. Det er særlig identitetsspørsmålet jeg konsentrerer meg om. I tillegg til Jungs teori om individuasjon anvender jeg B. Gustavssons (2001) metafor om dannelse som reise og eventyr og H.-G. Gadamers (2004) hermeneutiske sirkel. Hovedkonklusjoner: Jeg har funnet at Inanna-myten viser oss en vei til å få kontakt med det urkvinnelige i oss hvis vi åpner for det – en vei som synes like aktuell i dag som for 5.000 år siden. De viktigste ingredienser på denne veien synes å dreie seg om å lytte til vårt indre før vi handler, å gi rom for undringen og å tørre å møte våre fortrengte kvinnelige aspekter med aksept og trekke våre projeksjoner tilbake. Urkvinnekraften synes å gi seg uttrykk gjennom ulike kanaler: en mental kanal med sterk intuisjon og imaginasjon, en sterk sanselig, sensuell og seksuell kanal og en kanal for det sterkt følelsesmessige med en klar indre stemme og et direkte følelsesuttrykk. Samlet utgjør de en sterk urkvinnekraft som synes å vektlegge en indre måte å forholde seg til verden, til andre og til seg selv på. Urkvinnekraften synes å ha en iboende visdom om det sykliske, om nødvendigheten av å trekke seg tilbake for å samle seg - i ro, stillhet, mørke - for å komme tilbake til det ytre livet med ny energi og ny innsikt. For å gi den urkvinnelige visdom og kraft en ny ”drakt” tilpasset vår moderne dannelse, må vi gi den rom og tid til å utfolde seg. Det innebærer for eksempel en sterk oppvurdering av den kroppslige og følelsesmessige dannelse - for å skape et balansert forhold til den intellektuelle dannelse – og å skape balanse mellom det som nærer menneskets indre rom og det som nærer dets ytre rom. Den nye ”drakten” vil dreier seg om å få med bevisstgjøringen av det som skjer både på det ytre så vel som på det indre plan og om en tilpasning til den enkeltes individualitet, som er vesentlig for moderne mennesker.