| dc.description.abstract | PROBLEMOMRÅDER/PROBLEMSTILLINGER
Hovedoppgaven retter oppmerksomhet mot norsk allmennlærerutdanning, spesielt veiledning tilknyttet lærerstudentenes praktiske yrkesutøvelse. Bakgrunnen for dette valget er at vi etterhvert har oppnådd en del innsikt i hva slags undervisning som er pedagogisk virkningsfull i klasserommet, uten at det har fått særlig gjennomslag i skolen (Ogden 2002). Dette bidro til min interesse for hvorvidt økt fokus på virkning eller effekt kan være fruktbart innenfor veiledning av lærerstudenter i praksisperioden, samt hvordan et slikt fokus eventuelt kan bidra til kunnskapsutvikling på feltet.
Oppgaven er organisert rundt følgende problemstilling:
Er effektbegrepet relevant for veiledning av lærerstudenter i praksisperioden?
Problemstillingen har følgende underspørsmål:
1. Kan søkelys på effekt gi lærerstudentene hjelp til å utvikle seg videre?
2. Hvordan kan psykoterapeutisk effektforskning eventuelt bidra med noe fruktbart her?
3. Hvordan kan økt søkelys på effekt eventuelt bidra til kunnskapsutvikling på feltet?
Dette er ikke en problemstilling jeg har som mål å gi endelig svar på, men heller komme med forslag til andre forståelsesmåter og om mulig videreføre noen av tankene som drøftes i de tidligere deler av oppgaven. Å se praksisveiledning i lys av effekt er først og fremst valgt fordi dette er et perspektiv som har fått lite oppmerksomhet på området.
METODER/KILDER
Hovedoppgaven er et teoretisk studie, der problemstillingen blir belyst gjennom analyse og tolkning av utvalgt litteratur. Litteraturtilfanget er hentet inn gjennom søk i universitetsbibliotekets databaser.
Det er i hovedsak benyttet norsk, engelsk og amerikansk litteratur. Den norske litteraturen blir vurdert som viktig fordi den belyser norsk veiledningstradisjon innenfor lærerutdanning. Utenlandske kilder ses på som overførbare til oppgavens problemstilling da mange sider ved amerikansk, engelsk og norsk utdanningstradisjon kan forstås innenfor samme forståelsesramme. Samtidig ser vi globale tendenser i forandringen av skolen og det komparative perspektivet er viktig for å forstå disse tendensene og hvorledes de utspiller seg (Hargreaves 2000).
Hovedoppgaven er basert på en rekke kilder. I redegjørelsen av psykoterapeutisk effektforskning har jeg først og fremst valgt tilnærmingen til Mark A. Hubble, Barry L. Duncan & Scott D. Miller (1999) fordi de er opptatt av hva som virker eller har effekt i psykoterapi, samtidig som tittelen på boken "The Heart & Soul of Change: What Works in Therapy" fanget min interesse. Jeg har valgt å redegjøre for Edward L. Decis (1996) motivasjonsteori fordi han lenge har vært en fremtredende forsker på området og fordi jeg mener å se en utvikling i hans tenkning fra tidlig 1970-tallet og frem til i dag. Betydningen av å ha noen ytre restriksjoner for egen atferd kan synes å komme frem i økende grad i hans nyere teorier. Og siden vårt perspektiv på veiledning står i nær sammenheng med vårt menneskesyn, ble det naturlig å bringe utviklingspsykologi inn i oppgaven. Her falt valget på H. Rudolph Schaffer (1996), mye fordi han står på pensumlisten, men også fordi jeg bare måtte foreta et valg. I tillegg inkluderer jeg andre forfattere som kan bidra med nyttige innspill i besvarelsen av problemstillingen.
HOVEDKONKLUSJONER
Oppgaven retter spesielt oppmerksomhet mot veiledning av lærerstudenter i praksisperioden, dvs. praksisveiledning i norsk lærerutdanning, og dominerende veiledningsprinsipper på feltet. I oppgaven drøfter jeg om det kan være fruktbart å relatere effektbegrepet til denne form for veiledning i større grad enn det man vanligvis gjør i dag.
I tråd med humanistisk teoritradisjon har utvikling av studentenes selvstendighet lenge blitt brukt for å uttrykke det ønskede sluttresultatet av veiledningen, noe Handal og Lauvås (1999: 16) viser når de sier: "Det er lærerens egen, bevisste og selvstendige utvikling og modning som er det viktigste". Men selv om noe kalles veiledning, vet vi i dag i liten grad om det er virksom veiledning, dvs. om den fremmer læring og utvikling i studentene. Vi kan kanskje si at studentene har mulighet til å utvikle seg som selvstendige og ansvarlige lærere, men at dette er en utvikling som sannsynligvis ikke kommer av seg selv (jf. f eks Nygård 1993). Likevel er dette et område vi har lite kunnskap om. Skagen (2005) tydeliggjør noe av dette når han sier: "Veiledning er ikke godt nok utforsket, og vi har ikke særlig mye empiri å slå i bordet med når vi skal finne frem til hva som fungerer".
At jeg i oppgaven primært sett retter søkelys på effekt eller virkning, skyldes derfor at dette lenge har vært et forsømt område innenfor veiledning og det av flere grunner. Spørsmål om effekt fører blant annet til vurdering av gode og dårlige handlinger, noe som er et kontroversielt tema innenfor veiledning for hvem skal bestemme hvem som er de gode praktikerne eller på hvilket grunnlag skal de gjøre det? I tillegg finnes det et dilemma innenfor veiledning av lærerstudenter: Noen felles kriterier for god undervisning kan lett overkjøre studentene, mens ingen felles kriterier drar kanskje ikke nytte av veilederens kompetanse- og erfaringsgrunnlag i stor nok grad. Litteraturen viser at vi kan møte dette dilemmaet på minst tre ulike måter: For det første kan man si at hver og en skal få bestemme hva som er bra handling for seg selv, og så kan andre bestemme hva som er bra handling for dem. Dette individuelle perspektivet finner vi igjen innenfor tradisjonell veiledningsteori som understreker at ingen kan kalle seg "ekspert" på området, ikke noe undervisning kan kalles "den rette" og at veilederens tanker om god undervisning ikke kan ansees for å være bedre enn studentens (Handal og Lauvås 1999: 132). Her representerer felles kriterier en overforenklet forståelse av mennesket, noe som ikke åpner opp for lærerens egen selvstendighet eller kreativitet i yrket. For det andre kan vi møte dette dilemmaet ved å mene at det er den erfarne utøver som skal bestemme hvilke handlinger som er gode. Dette er en oppfatning vi for eksempel kjenner igjen hos Kaare Skagen (2000: 33) som hevder at det er veilederen som har formell autoritet på området og som derfor bør få legge føringer for hva som kan betegnes for god undervisning eller ikke. En tredje måte å møte dilemmaet på, og som oppgaven støtter, er at det utarbeides noen felles kriterier eller forventninger som både den enkelte veileder og student kan arbeide ut i fra og som gir noen holdepunkter for hva som kan kalles god praksis. Her anses det som et problem at det ikke finnes noen ytre standarder eller kriterier for god undervisning som lærere og veiledere kan forholde seg til. Dyptgående endringer innen skole og samfunn skaper nye og utvidede krav til dagens og morgendagens lærere. Her kan man hevde at undervisningen stiller så mange nye utfordringer til utøverne at vi trenger noen felles holdepunkter for virksomheten.
Dette er derimot et komplekst område og tilsynelatende kan det virke naivt å tro at vi noensinne kan komme nærmere en felles forståelse på feltet. Basert på utvalgte perspektiver og gitte analyser er det likevel oppgavens hovedkonklusjon at selv om effektbegrepets relevans for praksisveiledning er vanskelig å ta stilling til, er det bedre å forsøke å imøtekomme de problemstillingene slike spørsmål fører med seg enn å aldri stille spørsmålene. | nor |