| dc.description.abstract | 1) Problemområde/problemstilling:
Denne hovedoppgavens problemstilling er: Hvordan utvikles fengselsbetjentens yrkesidentitet og profesjonalitet? Rehabilitering av innsatte er en viktig målsetting for fengselsvesenet. Fengselsbetjentene er de som utgjør hovedredskapen i dette arbeidet. Derfor har jeg forsket på hvordan fengselsvesenet skal kunne nå sitt mål gjennom fengselsbetjentenes kvalifikasjoner og arbeidsbetingelser. I kampen for å få til en høyskoleutdanning anser jeg oppgaven som viktig for fengselsvesenet. Den er også viktig for å få politiske myndigheter til å oppdage hva som må til for at deres egne mål skal kunne bli oppfylt i forhold til rehabilitering.
2) Metode:
Oppgaven er teoretisk og empirisk. Det betyr at jeg har brukt vitenskapelig teori i tillegg til fengselsintern litteratur. Jeg har brukt noe eldre teori som er drøftet i forhold til nyere teori,
som igjen er drøftet i forhold til empiri. Jeg har intervjuet 10 fengselsbetjenter som arbeider ved Åna og Stavanger fengsel. Intervjuene ble foretatt ut fra en kvalitativ spørsmålsguide.
Spørsmålene ble utarbeidet under skrivingen av teori. Intervjuene er transkribert i sin helhet fra lydopptakene. Problemstillingen er drøftet i forhold til teori og fengselsvesenets praksis. Mine
erfaringer som fengselsansatt er nok synlige i oppgaven.
3) Data/kilder:
Datamaterialet i fengselshistorien er hovedsakelig hentet fra Norges offentlige utredninger, NOU (1984:2), Wister (1997), Straffegjennomføringsloven, Strgjfl. (2001:21), Bødal (1997),
Larsen m.fl. (2001), Mathiesen (1978) samt Dagbladet. I denne historiske delen har jeg brukt mest fengselsintern teori i tillegg til litt ekstern teori. Innlegget i Dagbladet var viktig fordi en
fengselsdirektør, kanskje for første gang, gikk ut offentlig og kritiserte politisk ledelse for feilprioriteringer i fengselsvesenet. Disse feilprioriteringene har betydning for det denne oppgaven handler om. Den øvrige litteraturen setter fokus på den historiske utviklingen som har skjedd i fengselsvesenet fra 1200- tallet og frem til i dag. Teoridelen starter med faglitteratur om yrker og arbeid. Der bruker jeg Strgjfl. (2001:21), Giddens (1998), Eriksson (2006) og Karlsen (1999). Denne delen er å betrakte som en innledning til avsnittene om yrkesidentitet og profesjonalitet. Teoriene fokuserer på
definisjonen og betydningen av yrker vs arbeid. Når det gjelder teorier om identitet og yrkesidentitet, har jeg brukt Mead (1934) og Hoëm (1978) som grunnlagsmateriale for drøftingene. De fokuserer på identitetsutvikling og sosialisering. I drøftingene har jeg blant
annet brukt Repstad (1998), Haugen (2000), Stortingsproposisjon nr. 1 (2004 – 05), Mollenhauer (1996), Stortingsmeld nr 27 (1997 – 98), Strgjfl. (2001:21), Karlsen (2001) og Fafo (2006). Disse teoriene fokuserer på identitetsproblemer og forslag til løsninger. Det mest omfattende avsnittet omhandler forskjellige teorier om profesjonalitet. Her bruker jeg derfor mange ulike teoretikere. Eckhoff (1967) og Torgersen (1972, 1994) med sin
vitenskapsbaserte bakgrunn for profesjonalitet og profesjonalisering danner grunnlaget i drøftingene. Det foreligger noe fengselsfaglig litteratur om høyskoleutdanning som er drøftet i forhold til vitenskapsbasert litteratur. Skau (2002) sin teori om samlet profesjonell kompetanse har ikke de samme kravene til vitenskap som Torgersen og Eckhoff. Derfor har jeg drøftet disse forskjellene nøye. Fløystad (1996) bruker begrepet livslang læring som profesjonell
kompetanseheving. Han sammenfaller dermed med Skau sin teori om personlige kompetanse og Torgersens begrep om romslighet. Ut fra Eckhoffs teori blir de innsatte viktige i utviklingen av fengselsbetjentenes profesjonalitet. Yrkesetikk ut fra et humanistisk menneskesyn er sentralt i fengselsvesenet. Innenfor dette emnet har jeg brukt Larsen (2001), Henriksen og Vetlesen (2001), Hammerlin og Larsen (1997) og Alnes (2006). Slik jeg ser det, er hovedgrunnen for at fengselsbetjentyrket skal bli en profesjon følgende:
Fengselsvesenet med sine fengselsbetjenter må få en slik kompetanse at det er muligheter for å rehabilitere de innsatte. Derfor har jeg brukt Vygotskys teori, referert fra Bråten (1998) om sosiokulturelle prosesser for å synliggjøre de tilretteleggelser som må til i
rehabiliteringsarbeidet. Det siste avsnittet handler om kontaktbetjentarbeidet hvor jeg har brukt Meek Hansen m.fl.(1999). Hans teori om kontaktbetjentarbeidet har jeg drøftet i forholdt til
blant andre Torgersen og Eckhoff.
4) Resultater/hovedkonklusjoner:
Historisk sett har ikke fengselsbetjentene vært opptatt av rehabilitering av innsatte. Denne holdningen har endret seg betraktelig de siste årene. Likevel kan ikke fengselsbetjentene og
kontaktbetjentene regnes som profesjonelle yrkesutøvere sett i lys av vitenskapelige begrunnelser. Deler av jobben kan ut fra den dagligdagse betegnelsen på profesjonelt arbeid kanskje betraktes som profesjonelt, eksempelvis kontaktbetjentarbeidet. Fengselsbetjentene må engasjere seg i utdanningsspørsmålet og kreve høyere utdanning og muligheter til å forske innen sitt eget fagfelt. Kriminalomsorgen må få på plass en høyskole for fengselsbetjentene. Dersom kriminalomsorgens målsetting om rehabilitering skal være mulig, må fengselsvesenet legge forholdene til rette slik at fengselsbetjentene får profesjonelle arbeidsbetingelser og at deres kompetanse blir utnyttet. En begynnelse mot en hel profesjonalisering er mulighetene til å bli en semiprofesjon eller halvprofesjon. Jeg konkluderer med at disse ”light-” versjonene ikke vil føre til muligheter for rehabilitering fordi arbeidsbetingelsene ikke blir gode nok. Men
det kan være en begynnelse. Etter mine vurderinger må de lukkede fengslene legges om. Soningen må organiseres slik at
fengselsbetjentene/kontaktbetjenten har en reell mulighet til å påvirke de innsatte positivt til et kriminalitetsfritt liv. Derfor må store enheter med innsatte unngås slik at fengslene ikke blir
”forbryterskoler”. Politikernes bekjempelse av soningskøen er ødeleggende for innholdet i soningen. Den mest positive oppdagelsen var informantenes moralske og etiske holdninger til det å være
en hjelper for innsatte. Videre hadde de positive tanker om at deres personlige kompetanse var viktig i rehabiliteringsarbeidet.
Jeg ser klare fordeler med å forske på eget yrke. Jeg har hatt god tilgang på fengselsfaglig litteratur og de oppdateringene som foreligger. Mitt forhold til fengselsvesenet har gjort at jeg
er interessert i hvordan fengselsbetjentrollen kan utvikles. Jeg har hatt muligheter til å være deltakende observatør gjennom mange år. Disse observasjonene og min interesse for teori og egenutdanning/egenutvikling har ført til gjennomføringen av denne oppgaven. | nor |