| dc.description.abstract | Problemområde
Den påfølgende oppgaven tar for seg en idéhistorisk tilnærming til begrepet om det sublime i forskjellige historiske kontekster. Den europeiske antikken, og tiden rundt Kant og hans nære ettertid blir særlig vektlagt. Problemet som stilles er hvordan en følelse av overveldelse, avmakt og ubehag kan overskrides og bli opphav til en følelse av sublimt velbehag. Er en slik overskridelse mulig? I dette ligger også spørsmålet om overskridelsens ”fryktinngytende” objekt kan og bør relateres til pedagogiske spørsmål som for eksempel moralsk dannelse, men også hvordan det sublime inngår som ren underholdning – som nytelse i seg selv. Det idéhistoriske perspektivet er valgt for å se de historiske forskyvningene i relasjon til det sublime, mellom dannelse og underholdning. Scenekunsten i antikken står sentralt. Det samme gjør modernismens estetiske teori, og da særlig Immanuell Kant. Spørsmålet er om det fins noen klare fellestrekk i disse forskyvningene?
Metode
Oppgaven fremstår som en kvalitativ tekstanalyse der utvalget er bestemt av de nevnte problemstillingene. Ettersom tekstutvalget er hentet fra to millennier er metoden basert på et svært selektivt utvalg av anerkjente tekster. Tidsspennet og problematikkens dybde har ført meg til Max Webers idealtypiske fremstillinger. Jeg belyser enkelte særtrekk (det typiske) ved den aktuelle tidsepoke og tilpasser metoden til bestemte og uttalte problemområder. Da er det også mulig å gi den historiske fortolkning en plass i vår egen samtid, og vurdere i hvilken grad historiske analyser fortsatt kan kaste lys over pedagogiske problemstillinger .
Data/kilder
Tekstene som hentes frem er valgt ut fra deres historiske betydning reelt sett, eller fordi de har stor forklaringsverdi. De idealtypiske trekkene vises ved å presentere de aktuelle tidsepoker gjennom autoriteter som Platon, Aristoteles og de greske dramatikere, deretter Kant, Weber, Rousseau og Nietzsche. Disse blir presentert gjennom originaltekster/henvisninger eller sekundærlitteratur fra nyere anerkjent ekspertise. Denne kombinasjonen gir muligheten til å hente inn egen forståelse i en hermeneutisk prosess hvor min primærlesning finner kvalifiserte korrektiver for ny forståelse.
Resultat/hovedkonklusjon
Det sublime viser seg som et dannelseselement i den greske tragedien gjennom det dionysiske i deres litterære kultur. Det overveldende i ”kulturens ubehag”, iscenesettes i tragedien og komedien som et forsøk på å gjenskape lidelsen. Det pedagogiske elementet finner vi i refleksjonen som denne iscenesettelsen vekker i oss. Den greske bystaten var for frie borgere et rimelig sikkert ståsted, i en verden der det tragiske i sin voldsomhet likevel var overkommelig. Imperiet fjernet bystatens forholdsvis ”enhetlige” preg, og individets personlige forhold til staten og omgivelsene settes på ny prøve. Teateret som dannelsesinstitusjon blir derfor irrelevant, som en følge av at det mister sin rolle i bindeleddet mellom individ og stat – subjekt og objekt. Den sceniske vold blir reality og komedien trivialisert til ren nytelse - uten et pedagogisk anliggende. Subjektet ble ”mindre” og objektet ”større”. Oppgaven viser hvordan dette kan forstås innenfor Kants behandling av det sublime, hvor dette ”overveldende” blir en autonom estetisk kategori, men hvor forholdet mellom subjektet og de objektive omgivelse er ute av proporsjoner.
Kant frisetter estetikken prinsipielt, og kaster problemet tilbake på subjektet, som må overskride objektet (naturen i videste forstand) i kraft av sin rasjonalitet. Weber griper tilbake til den meningsbærende kulturen for å finne balansen mellom subjektet og det stadig voksende objektet. Han frykter at heller ikke verdiene vil overleve objektets voldsomhet i sin institusjonaliserte form. Løsningen finner han i en farlig utopi som forener det karismatiske hos enkeltindividet og byråkratiets iboende logikk. Rousseau så det samme problemet, men ender opp i en ren utopi. Nietzsche for sin del så det eneste håpet i individets biologiske opprør mot kulturen og historien. Han vender hele den rasjonelle kulturen ryggen og søker tilbake til menneskets ”urgrunn”, som er ”vilje til makt”. Overskridelsens objekt blir derfor, for Nietzsche, våre egne grenser som kulturmennesket har satt opp for seg selv, men som kommer i konflikt med vår sanne biologiske natur. | nor |