| dc.description.abstract | Problemområde/problemstillinger
Kravet til kompetanse øker stadig, og arbeidslivet som læringsarena får stadig større betydning og anerkjennelse. Flere har påpekt at utdannelse i seg selv ikke er nok, nyutdannede kan allikevel ikke det som skal til i ulike yrker. NHO mener en av de viktigste forutsetningene for bidra med tilrettelegging for læring og utvikling i dagens samfunn, er muligheten til å ta deler av utdanningen i praksis. Vekselsutdanninger hevdes å være en den beste løsningen for å sikre studentene optimal kompetanse. En vekselsutdanning er bygget opp med vekselvis opplæring i skole og opplæring i praksis. Slike praksisbaserte utdanninger knytter mange problemstillinger til seg. I denne oppgaven er fokuset på hvordan mentoring kan fungere som støtte til læring i praksis.
Metoder og kilder
Denne oppgaven er et empirisk studie. For å belyse problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i en praksisbasert utdanning ved en høyskole, og intervjuet studenter, mentorer og lærere om denne praksisordningen. Studentene ved denne ordningen får også tildelt en mentor i sin praksisbedrift. Denne mentoren skal studentene ha en relasjon til gjennom studiet, som er tre år.
Oppgavens teoretiske rammeverk er bygget opp av teorier omkring mentoring og læring i praksis. Med utgangspunkt i en kartlegging av praksisbaserte utdanninger i Norge, har jeg innledningsvis har jeg har sett på hva som kjennetegner praksisbaserte utdanninger generelt, og i tillegg har jeg sett på lærlingordningen i videregående skole. Denne ordningen har tre elementer som jeg mener har overføringsverdi til praksisbaserte høyere utdanninger; faglig leder med opplæringsansvar, opplæringskontor og opplæringsplan.
Videre har jeg definert mentoring gjennom å se på mentorbegrepets opprinnelse og ulike tradisjoner for mentoring. Jeg redegjør for to tilnærminger til mentoring; mesterlæremodellen og refleksjonsmodellen. Disse tilnærmingene har som utgangspunkt at kunnskap skapes gjennom deltakelse i praksis, og gjennom individets handlinger i praksis.
Arbeidslivet som læringsarena får stadig større anerkjennelse. For å belyse dette teoretisk tar jeg utgangspunkt i Lave og Wengers situerte perspektiv på læring. Læring innenfor dette perspektivet ses som en integrert del av sosial praksis, og det kan ses relatert til arbeidslivet som læringsarena. Gjennom å se på det situerte læringsperspektivet forsøker jeg å viser hvordan studentene i denne ordningen er deltakere i ulike praksisfellesskap.
For at arbeidslivet skal fungere som læringsarena viser jeg til fem forutsetninger som må foreligge. Med utgangspunkt i Billetts teori om arbeid og læring trekker jeg særlig fram en av forutsetningene som handler om struktur. Billett introduserer ”workplace curriculum”, som en måte å strukturere læringsaktivitetene på.
Resultater/hovedkonklusjoner
I denne oppgaven viser jeg at mentor har stor betydning for studentenes læringsutbytte, men det er avgjørende at visse forutsetninger er på plass før mentoren kan utøve sin rolle. Samarbeid mellom skole og bedrifter er en slik forutsetning. Tydeligere rammer for hvilke ansvarsområder som ligger hvor, er avgjørende for et slikt samarbeid. Forventninger til mentor, til bedriften, og også til studentene som skal i praksis, må avklares, og dette bør skje i forkant av praksisoppholdet.
For å få til et slikt samarbeid mener jeg vi må se på lærlingordningen i videregående opplæring. For det første er det i denne ordningen et opplæringskontor som har ansvar for å samordne inntak og opplæring av lærlinger. Opplæringen blir gitt i bedrifter tilknyttet opplæringskontoret. På samme måte kan en ekstern tredje enhet fungere som støtte i praksisbaserte høyere utdanninger. Dette kan bidra til at kontakten og samarbeidet mellom skole og bedrift i større grad blir formalisert, og et slikt kontor vil kunne frigjøre skolen fra tid, og ha kompetente personer som kan bidra med veiledning i forhold til det å være en mentor, og det ansvaret det er å ha studenter i praksis.
Videre er det i videregående opplæring krav til faglig leder i bedrift. For at studentene skal sikres kvalitet på sin utdannelse, er det viktig at skolen tør å stille krav til bedriften og til mentor. Blant annet trekker jeg fram tidsdimensjonen som vesentlig. Mentor må få anledning til å bruke tid på studentene, uten at dette skal gå på bekostning av eget arbeid. Tid er vesentlig for å skape rom for refleksjon, som jeg mener er avgjørende for studentenes læring. Samtidig må det også være anledning til å stille krav til studentene fra bedriftens side.
Til sist trekker jeg fram punktet om opplæringsplan. Her støtter jeg meg på Billetts ”workplace curriculum”, men velger å kalle den arbeidsplan for læring i praksis. Læring skjer ikke bare av seg selv, læringsaktivitetene må struktureres. En slik plan bør utarbeides i samarbeid mellom de involverte i utdanningen.
Mentorens rolle for studentenes læring er avgjørende, men forutsetter at visse ytre faktorer og et fungerende samarbeid er på plass. | nor |